HR-1989-370-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-03-07 |
| Publisert: | HR-1989-00370s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 370/1989, jnr. 187/1989. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Bugge, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §268, Straffeprosessloven (1981) §388, §267, §181, §188 |
Hamar politikammer siktet 22. desember 1988 blant andre A for grovt ran, straffeloven §268 annet ledd jfr. §267, forøvet mot Mesnali postkontor 19. desember 1988. A ble samtidig begjært varetektsfengslet for et tidsrom av 3 uker. Ved kjennelser av Nord-Hedmark forhørsrett 22. desember 1988 og 12. januar 1989, har A vært holdt i varetektsarrest frem til 7. februar 1989 da Nord-Hedmark forhørsrett avsa kjennelse som for hans del hadde slik slutning:
1. Siktede A, født xx.xx.1967, løslates.
2. I medhold av straffeprosessloven §188, jfr. §181 pålegges A å fremstille seg for politiet 2 ganger i uken, foreløpig frem til påtalemyndigheten har tatt stilling til om det skal reises tiltale mot ham.
Påtalemyndigheten påkjærte umiddelbart kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, og politiets begjæring om at kjæremålet skulle gis oppsettende virkning, ble tatt til følge av forhørsretten.
Eidsivating lagmannsrett avsa 16. februar 1989 kjennelse med slik slutning: "A, født xx.xx.1967 og B, født xx.xx.1960, undergis fortsatt varetektsfengsling, dog ikke ut over 9. mars 1989." A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han hevder at lagmannsretten har truffet sin avgjørelse på grunnlag av mangelfulle opplysninger. Det anføres blant annet at møtende aktor for forhørsretten 7. februar ble provosert til å opplyse hvilke etterforskningsskritt som gjenstod. Blant annet opplyste aktor da at det muligens skulle foretas avhør av et navngitt vitne, at politiet fortsatt lette etter haglegeværet og at A og en av de øvrige siktede hadde gitt motstridende forklaringer om hvorledes de møttes den aktuelle dagen.
A hevder at det er uforståelig hva vedkommende vitne kan forklare av betydning for saken. Han betviler at politiet leter etter geværet, og hevder at den annen siktede som amfetaminmisbruker ikke klarer å holde styr på datoer og klokkeslett. Noen fare ved at de to siktede kommer sammen og justerer sine forklaringer hevdes ikke å foreligge, idet justeringen vil medføre at den som lyver vil komme til å snakke sant.
Opplysningene som dannet grunnlaget for påtalemyndighetens påberopelse av bevisforspillelse forelå ikke for lagmannsretten da denne avsa sin kjennelse.
A har nedlagt slik påstand:
1. Prinsipalt: Lagmannsrettens kjennelse av 16. februar 1989 oppheves.
2. Subsidiært: Saken hjemvises til lagmannsretten for fornyet behandling.
Politiet er kjent med kjæremålet, men har ikke avgitt uttalelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, som bare kan påkjæres videre i de tilfelle som er nevnt i straffeprosessloven §388. Utvalget oppfatter kjæremålet dithen at det er rettet mot saksbehandlingen ved lagmannsretten, §388 nr. 2.
Lagmannsretten har, i likhet med forhørsretten, funnet at siktede med skjellig grunn mistenkes for medvirkning til grovt ran som angitt i siktelsen. Retten har videre funnet, og begrunnet, at fengslingsvilkåret i loven §171 nr. 2 er oppfylt, og at varetektsfengsling ikke kan ansees som et uforholdsmessig inngrep overfor siktede, jfr. §174. Utvalget kan ikke se at det her foreligger noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Lagmannsrettens vurdering av de nevnte spørsmål er ikke gjenstand for prøvelse i et videre kjæremål.
Utvalget finner derfor enstemmig at kjæremålet må forkastes.