HR-1989-385-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-09-07 |
| Publisert: | HR-1989-00385k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 385 K/1989, jnr 194/1989 |
| Parter: | Aage Spakmo (advokat Per Danielsen) mot Hassan Sonbol (advokat Helge Lochner). |
| Forfatter: | Røstad, Langvand, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404 |
Aage Spakmo reiste i april 1987 sak ved Oslo byrett mot Hassan Sonbol, med påstand om at en arbeidsavtale skulle kjennes ugyldig. Oslo byrett avsa 5. april 1989 kjennelse med slik slutning:
1. Saken avvises.
2. I saksomkostninger betaler Aage Spakmo til Hassan Sonbol kroner 14.000 - fjortentusen - innen 2 - to - dager fra forkynnelsen av kjennelsen.
Byretten fant at fremlagt legeattest fra saksøkeren, Aage Spakmo, ikke kunne godtas som bevis for lovlig forfall til hovedforhandling. Dersom saksøkeren var langvarig syk og av den grunn var forhindret fra å møte, burde han ha funnet en prosessfullmektig som kunne møte ved den berammede hovedforhandling. Etter forlangende av saksøkte, Hassan Sonbol, avviste byretten saken.
Aage Spakmo påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 13. juni 1989 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Aage Spakmo til H. Sonbol 1.000 - ett tusen kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de nevnte avgjørelser. Aage Spakmo har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg grunnet feil saksbehandling og uriktig tolking av en lovforskrift.
Det gjøres gjeldende:
Kjæremål til lagmannsretten ble erklært 24. april 1989, og tilsvar ble inngitt 28. april 1989. Ved oversendelse av tilsvaret til den kjærende parts prosessfullmektig ble det fra lagmannsrettens side ikke gitt ny frist for bemerkninger. Lagmannsrettens kjennelse av 13. juni 1989 kom derfor overraskende. Både det forhold at det ikke ble gitt frist for nye bemerkninger, samt det forhold at kjennelsen ble utarbeidet uten at det var innhentet nye bemerkninger, må hver for seg og samlet representere en saksbehandlingsfeil. Feilene kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold.
Fremlagt legeattest datert 30. mai 1989 viser at kravet til gyldig forfall må ansees oppfylt. Det må være feil lovanvendelse å overprøve en slik erklæring. Det er lagt ned slik påstand:
1. Avvisningskjennelsen oppheves. Saken hjemvises til Eidsivating lagmannsrett for fortsatt behandling.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.
Hassan Sonbol har tatt til motmæle og inngitt tilsvar. Han hevder at det ikke hefter noen saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens avgjørelse. Det ble ikke påberopt nye fakta av betydning i tilsvaret, og uansett var det rikelig med tid til å gi kommentarer til tilsvaret.
Når det gjelder rettsanvendelsen, har lagmannsretten etter en konkret bevisbedømmelse funnet at den kjærende part ikke hadde lovlig forfall. Lagmannsrettens bevisbedømmelse kan Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke prøve. Det er lagt ned slik påstand:
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Aage Spakmo dømmes til å betale til H. Sonbol kr 2.000 i saksomkostninger for Høyesterett.
Etter henvendelse fra den kjærende part som bebudet inngitt nytt prosesskrift i saken, gav utvalget hans prosessfullmektig frist til 2. september 1989 for å innkomne med ytterligere bemerkninger. Ved prosesskrift datert 1. september 1989 bad vedkommende prosessfullmektig fristen forlenget til 15. september 1989, en anmodning som utvalget ikke har funnet grunn til å etterkomme.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det her foreligger et kjæremål rettet mot lagmannsrettens avgjørelse etter kjæremål.
Utvalgets kompetanse er ved et slikt videre kjæremål begrenset, jf tvistemålsloven §404. Det er påstått å foreligge feil ved lagmannsrettens saksbehandling og feil ved tolking av lovforskrift. Slike feil ligger innenfor utvalgets kompetanse.
Den påståtte saksbehandlingsfeil.
Spakmos prosessfullmektig erklært ved prosesskrift av 24. april 1989 kjæremål mot byrettens avgjørelse om avvisning av saken. Innen fastsatt frist for avgivelse av tilsvar leverte kjæremålsmotpartens prosessfullmektig tilsvar, datert 28. april 1989. I tilsvaret var hevdet at byrettens kjennelse var korrekt, og det ble vist til byrettens premisser. I tilsvaret var det gitt noen korte bemerkninger om legeattest av 16. januar 1989 og om Spakmos engasjement og deltagelse i denne sak og i en annen sak.
Tilsvaret ble 8. mai 1989 fra byretten oversendt Spakmos prosessfullmektig, uten angivelse av frist for eventuelle bemerkninger. To dager senere sendte byretten sakens dokumenter til lagmannsretten. Denne traffødt xx.xx.1989 - vel 4 uker senere - avgjørelse i kjæremålssaken.
Spakmos prosessfullmektig hadde i tidsrommet mellom mottagelsen av tilsvaret og lagmannsrettens avgjørelse av kjæremålet rikelig tid til å fremkomme med bemerkninger som han måtte anse å ha betydning for kjæremålet. Han har for kjæremålsutvalget fremlagt en legeattest datert 30. mai 1989 - en attest som han ikke har funnet grunn til å innsende til lagmannsretten til støtte for partens kjæremål. Lagmannsretten traff - som allerede angitt - sin avgjørelse først 13. juni 1989.
Slik saken forelå for lagmannsretten hadde retten ingen foranledning til å rette forespørsel til partene om kommentarer utover kjæremålserklæringen og tilsvaret. Det var også på dette grunnlag kjæremålet ble avgjort. Lagmannsretten erklært seg enig med byretten "såvel når det gjelder begrunnelse som resultat og forkaster kjæremålet".
Det kan etter dette ikke anses å foreligge noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling.
Angrepet på lagmannsrettens lovtolking er i realiteten rettet mot lagmannsrettens bevisbedømmelse som utvalget etter loven er avskåret fra å prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for kjæremålsutvalget med 2.000 kroner. Påstanden tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.