HR-1989-411-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-09-27 |
| Publisert: | HR-1989-00411k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 411 K/1989, jnr 197/1989 |
| Parter: | Gjermund Hegglia (advokat Terje Finsrud) mot Harald og Carl Otto Løvenskiold (advokat Otto Chr Hagemann). |
| Forfatter: | Røstad, Dolva, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Jordloven (1955) §20, Tvistemålsloven (1915) §401 |
Gunnar Flaaten forpaktet ved kontrakt 1. mars 1934 forpakterbruket "Heglien", gnr 15 bnr 1 i Norderhov, nå Ringerike. Den 20. mai 1988 døde Gunnar Flaaten, og forpaktningskontrakten ble oppsagt 7. desember 1988 til fraflytting 14. april 1989.
Gunnar Flaatens sønn, Gjermund Hegglia (i dokumentene ofte skrevet Heggelia), som hadde tilflyttet bruket 18. mai 1988, ble 21. november 1988 krevet utkastet fra bruket. Utkastelsesbegjæringen ble imidlertid ikke tatt til følge.
Harald og Carl Otto Løvenskiold krevet 17. april 1989 på ny utkastelse av Gjermund Hegglia, og Ringerike namsrett avsa 22. mai 1989 kjennelse med slik slutning:
Gjermund Heggelia kastes ut fra bruket Heggelia, gnr. 15 bnr. 1 i Ringerike.
Gjermund Hegglia påkjærte namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som 22. juni 1989 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Gjermund Heggelia betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse i saksomkostninger for lagmannsretten 2.500 - totusenfemhundre - kroner til Carl Otto og Harald Løvenskjold.
Det nærmere saksforhold framgår av namsrettens og lagmannsrettens kjennelsesgrunner.
Gjermund Hegglia har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil saksbehandling og feil lovtolkning. Han har blant annet gjort gjeldende:
I medhold av jordloven §20 annet ledd kan Landbruksdepartementet ekspropriere et forpakterbruk som Heggelia til fordel for forpakteren, barna eller barnebarna hans. Dette gjør ikke departementet av eget tiltak, men etter søknad fra en som fyller de formelle betingelsene. Slike søknader må departementet behandle i den rekkefølge de kommer inn, og departementet har ikke anledning til å foreta noe skjønnsmessig valg blant søkerne. Gjermund Hegglia søkte om ekspropriasjonstillatelse sammen med sin far, da eiendommen ble vedtatt ekspropriert første gang 11. mai 1979. Ved en feil fra departementets side lot denne ekspropriasjonen seg ikke gjennomføre.
Lagmannsretten har feilaktig lagt til grunn at departementet uavhengig av hvem som har søkt, og når de har søkt, etter eget forgodtbefinnende og skjønn bestemmer hvem det skal eksproprieres til fordel for.
Gjermund Hegglia har også framhevet at lagmannsretten burde ventet med å avsi kjennelse, da den ble gjort oppmerksom på at prosesskriftet 11. juni 1989 var underveis - dette så meget mer som prosesskriftet faktisk kom fram til lagmannsretten samme dag som kjennelsen ble avsagt.
Gjermund Hegglia har nedlagt slik påstand:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. Gjermund Heggelia tilkjennes saksomkostninger.
Harald og Carl Otto Løvenskiold har tatt til motmæle i kjæremålet og blant annet gjort gjeldende at forpaktningskontrakten av 1. mars 1934 er lovlig oppsagt, og at verken Gunnar Flaatens dødsbo eller Gjermund Hegglia har noen rett til fortsatt besittelse av Heggelia.
Så lenge ekspropriasjonen av Heggelia ikke er gjennomført, har ingen brukere noen rett til å besitte eiendommen. Da departementet hadde bestemt at ekspropriasjonssaken skulle fortsette til fordel for Gunvor Greni, ble kjøpekontrakt opprettet med henne, og ekspropriasjonssaken hevet som forlikt.
Utkastelse av Gjermund Hegglia ble gjennomført 5. juli 1989, og Gunvor Greni har overtatt besittelsen av bruket i henhold til overtagelseserklæring 12. juli 1989.
Det er forøvrig ingen feil tolkning av jordloven §20 annet ledd, når lagmannsretten har lagt til grunn at det er departementet som bestemmer hvilken av arvingene det skal eksproprieres til fordel for. Hva saksbehandlingsfeil angår, har kjæremålsmotpartene vist til tvistemålsloven §401, som ikke foreskriver noen skriftveksel før kjæremålsretten treffer sin avgjørelse. Lagmannsretten avgjør selv når saken er moden for avgjørelse, og det er ingen feil at den ikke ventet på advokat Finsruds prosesskrift.
Harald og Carl Otto Løvenskiold har i tilsvaret nedlagt slik påstand: "Kjæremålet forkastes og kjæremotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg." Etter at saken kom inn til Høyesteretts kjæremålsutvalg, tok utvalget av eget tiltak ved brev av 28. august 1989 opp spørsmålet om kjæremålet måtte avvises på grunn av manglende rettslig interesse. Det ble henvist til at utkastelsen nå er gjennomført, og at en ny eier har overtatt besittelsen av eiendommen.
Den kjærende part har i prosesskrift av 7. september 1989 uttalt seg om spørsmålet. Han gjør blant annet gjeldende at han i kraft av kongelig resolusjon av 11. mai 1979 har krav på å bli satt i besittelse av bruket, og at det derfor er i hans interesse å få utkastelseskjennelsen opphevet. Det anføres at resolusjonen innebar at staten da ble den reelle eier av eiendommen. I og med at resolusjonen ikke er opphevet, står denne ekspropriasjonen fortsatt ved lag. Kjæremålsmotpartene har i prosesskrift av 4. september 1989 påstått kjæremålet avvist.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at kjæremålet må avvises på grunn av at den kjærende part ikke lenger har den nødvendige rettslige interesse i kjæremålssaken.
Det er på det rene at utkastelsen nå er gjennomført og at ny eier har overtatt besittelsen av eiendommen. Denne har også fått eiendomsretten til bruket ved avtale med den tidligere eier - kjæremålsmotpartene - under en verserende sak om ekspropriasjon etter jordloven.
Den kjærende part hevder fremdeles å kunne gjøre gjeldende rettigheter på grunnlag av vedtak om ekspropriasjon ved kongelig resolusjon av 11. mai 1979. Dette vedtak er imidlertid ikke blitt gjennomført. Kjæremålsutvalget finner at dette forhold ikke kan føre til at kjæremålet likevel bør prøves etter at utkastelsen fysisk er foretatt, og ny eier har overtatt besittelsen. Man viser til avgjørelsene i Rt-1979-1346 og Rt-1986-317.
Kjæremålet må etter dette avvises.
Kjæremålsmotpartene har nedlagt påstand om saksomkostninger. Kjæremålsutvalget finner at kravet må tas til følge. Beløpet settes til 2.500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.