HR-1989-427-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-10-05 |
| Publisert: | HR-1989-00427k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 427 K/1989, jnr 228/1989: |
| Parter: | Staale og Sissel Bondestad, (advokat Harald Hjort) Julie Ege, Anne Finsaas, Terje Grøstad, Hanne Nøkleby, Randi Weum mot Olav Brekke (advokat Knut Ro). |
| Forfatter: | Skåre, Bugge, Schei |
| Lovhenvisninger: | Eierseksjonsloven (1983) §14, Tvistemålsloven (1915) §180, §183, §190, §404, §53, §86, §87, §30 |
Olav Brekke har ved stevning av 1. desember 1988 til Oslo byrett reist sak mot seksjonseierne Staale og Sissel Bondestad, Julie Ege, Anne Finsaas, Terje Grøstad, Hanne Nøkleby og Randi Weum i Waldemar Thranesg 55, Oslo. Det er tilsammen 19 eierseksjoner i Waldemar Thranesg 55, og Olav Brekke eier de øvrige 12 eierseksjoner.
Saken gjelder uenighet om betalingen for arbeid som er utført på eierseksjonene til de saksøkte samt 6 eierseksjoner tilhørende Olav Brekke ved at fluktbalkongene som trengte utbedring, ble utskiftet og erstattet med større balkonger. Arbeidene ble dels utført av Olav Brekke og hans ansatte og dels utenforstående entreprenører som er betalt av Olav Brekke. Olav Brekke har fremmet krav mot Bondestad m fl for deres forholdsmessige del av utgiftene, men de saksøkte har nektet å betale. De la i sitt tilsvar til Oslo byrett ned prinsipal påstand om avvisning av saken. Det ble anført at kravet mot dem ikke var forfalt fordi sameiekreditorer etter eierseksjonsloven §14 annet ledd først må rette kravet mot fellesskapet. Dessuten ble anført at saken etter eierseksjonsloven §30 hørte under husleieretten.
Oslo byrett traff den 7. mars 1989 beslutning med slik slutning: "Saken fremmes for Oslo byrett." Bondestad m.fl. påkjærte beslutningen til Eidsivating lagmannsrett som den 12. juli 1989 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens beslutning stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staale og Sissel Bondestad, Julie Ege, Anne Finsaas, Terje Grøstad, Hanne Nøkleby og Randi Weum en for alle og alle for en til Olav Brekke 800 - åttehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse."
Eidsivating lagmannsrett var enig med Oslo byrett i at saken ikke kunne avvises som hørende eksklusivt under Oslo husleierett. I sin bevisbedømmelse la lagmannsretten videre til grunn at bare en del av kravet som var fremmet i stevningen var slike fellesforpliktelser som er omtalt i eierseksjonsloven §14. Det heter så videre i lagmannsrettens begrunnelse: "Men når dette er situasjonen, må det også være klart at iallfall en del av kravet i saken ikke kan anses som uforfalt etter forfallsreglene i eierseksjonsloven §14, nærmere bestemt den del som ikke representerer vedlikeholdsutgifter, men verdiøkningsutgifter og derfor ikke skal fordeles på samtlige eierseksjoner men bare på de 12 seksjoner som har fått nye balkonger. Avvisning av denne del av kravet kan under ingen omstendigheter komme på tale. For lagmannsretten er det ikke ført noe bevis for hvordan Brekkes krav skal fordeles mellom vedlikeholdsutgifter og verdiøkningsutgifter. Men så lenge noe slikt bevis ikke er ført, har lagmannsretten heller ikke grunnlag for å vurdere hvor stor del av hans krav som eventuelt måtte være uforfalt etter eierseksjonsloven §14, og følgelig heller ikke grunnlag for å avvise noen slik del av saken med hjemmel i tvistemålsloven §53 første ledd." Bondestad m.fl. har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking. Saksbehandlingsfeilen består i at lagmannsretten har brutt disposisjonsprinsippet. Lagmannsretten la til grunn at det var påløpt særlige verdiøkningsutgifter, og dette var forhold som ikke var anført. Denne feilen har innvirket på utfallet. Lagmannsretten har videre feiltolket eierseksjonsloven §14. Også verdiøkningsutgifter er å anse som sameieforpliktelser etter eierseksjonsloven §14. Under enhver omstendighet skulle den uforfalte del av kravet vært avvist jf tvistemålsloven §53 første ledd. Lagmannsretten har uttalt at det ikke er ført bevis for fordelingen mellom vedlikeholdsutgifter og verdiøkningsutgifter og dette er blitt tillagt avgjørende vekt. Hvis lagmannsretten mente disse forholdende var avgjørende skulle den ha sørget for at anførslene ble klargjort, jf tvistemålsloven §86 annet ledd, §87 og §190 første ledd. Fraværet av slikt bevis kan ikke føre til at lagmannsretten legger til grunn at ingen del av kravet gjelder vedlikeholdsutgifter. Lagmannsretten har tilsidesatt tvistemålsloven §183 som krever en samvittighetsfull prøvelse av bevisførselen.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger med kr. 3.500,-."
De kjærende parter har utdypet anførslene i prosesskrift 27. september 1989.
Olav Brekke gjør i sitt tilsvar gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig. Det bestrides at lagmannsretten har gått utenfor partenes anførsler. Prinsipalt har Olav Brekke gjort gjeldende at han har utført et arbeide for hver enkelt seksjonseier. Det er kun subsidiært at eierseksjonsloven §14 blir aktuell for Olav Brekke. Det er på det rene at sameiet ikke har midler til å dekke regningen og det er derfor ikke nødvendig å sende påkrav mot sameiet. I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet avvises.
2. De kjærende parter dømmes til å betale saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf tvistemålsloven §404.
Saksøkeren gjør gjeldende at han har utført arbeid for hver enkelt av de saksøkte og at de saksøkte derfor ikke kan henvise ham til å gå på sameiet. Subsidiært anfører han at det er åpenbart at sameiet ikke kan betale og at eierseksjonsloven §14 annet ledd også av den grunn ikke er til hinder for krav direkte mot den enkelte sameier.
De krav den kjærende part hevder å ha, må etter utvalgts mening realitetsbehandles. At det eventuelt ikke er grunnlag for kravet mot de saksøkte, kan altså ikke føre til at saken avvises. Utvalget er derfor enig i lagmannsrettens resultat, og kjæremålet må forkastes.
I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 må de kjærende parter betale sakens omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Beløpet settes til 1.500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.