HR-1989-436-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-10-05 |
| Publisert: | HR-1989-00436k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 436 K/1989, jnr 242/1989 |
| Parter: | B (advokat Samson Røyrvik) mot A (advokat Jan Årstad). |
| Forfatter: | Hellesylt, Bugge, Schei |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §181, §404 |
Ved stevning av 22. juli 1988 til Sunnhordland herredsrett reiste A sak mot sin ektefelle B med påstand om skilsmisse, subsidiært separasjon på grunn av ektefellens utroskap. Han la videre ned påstand om at han skulle betale underholdsbidrag til hustruen for datteren C, født xx.xx.1984, og om å bli tilkjent saksomkostninger. I tilsvaret erkjente B utroskap og la ned påstand om at partene skulle skilles, at hun alene skulle ha foreldreansvaret for datteren, at A skulle betale oppfostringsbidrag til datteren, og ilegges saksomkostninger.
Sunnhordland herredsrett avsa den 17. januar 1989 dom med slik domsslutning:
"1. B, født xx.xx.1948 og A, født xx.xx.1938, skilles.
2. B skal ha foreldreansvar og daglig omsorg for fellesbarnet C født xx.xx.1984.
3. A tilpliktes å betale oppfostringsbidrag til fellesbarnet C født xx.xx.1984 med kr. 2.800,- - kronertotusenåttehundre 00/100 - pr. måned med virkning fra 15. juli 1988.
4. Saksomkostninger blir ikke tilkjent."
Etter kjæremål fra A til Gulating lagmannsrett ble pkt 4 i domsslutningen opphevet og saken hjemvist til ny behandling av saksomkostningsspørsmålet.
Sunnhordland herredsrett avsa den 29. mars 1989 ny dom når det gjaldt saksomkostninger med slik domsslutning:
"4. B pålegges å betale saksomkostninger til A med kr. 9.000,- - kronernitusen 00/100 innen 14 - fjorten dager fra forkynnelsen."
B påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som den 1. august 1989 avsa kjennelse med slik slutning:
"Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes. Saksomkostninger for lagmannsretten ilegges ikke."
Lagmannsretten var enig med herredsretten som hadde lagt tvistemålsloven §172 første ledd til grunn. Videre var lagmannsretten enig i at når bidragsfastsettelsen var en naturlig og nødvendig følge av at det ble gitt dom på skilsmisse burde saksomkostningene også omfatte As omkostninger i forbindelse med denne del av saken.
B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Hun er uenig i at tvistemålsloven §172 første ledd må komme til anvendelse fordi rettsaken er voldt ved hennes utroskap. Hun har ikke vært årsak til at ekteskapssaken kom for retten. Det vises til at A ikke hadde et rettslig krav på skilsmisse selv om utroskap var konstatert. Allerede i tilsvaret ble det fra hennes side lagt ned påstand om at partene skulle skilles. Lagmannsretten har bagatellisert bidragsspørsmålene. A gjorde sitt ytterste for å oppnå lavest mulig bidrag, og herredsretten har uttalt at bidragsfastsettelsen stod sentralt. En riktig fortolkning av både tvistemålsloven §172 annet ledd og §174 må tilsi at hver av partene skulle betale sine egne saksomkostninger for herredsretten.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
Gulating lagmannsretts kjennelse av 1. august 1989 i kjæremålssak nr. 64/1989 oppheves. I Sunnhordland herredsretts dom av 29. mars 1989. gjøres den endring i domsslutningens pkt. 4 at ingen av partene tilkjennes saksomkostninger.
Subsidiært:
Gulating lagmannsretts kjennelse av 1. august 1989. i sak nr. 64/89 oppheves. Sunnhordland herredsretts dom av 29. mars 1989. i sak nr 57/88 A, domsslutningens pkt. 4, oppheves og hjemvises til ny behandling.
I begge tilfeller:
B tilkjennes saksomkostningene for lagmannsrett og Høyesteretts Kjæremålsutvalg."
A gjør i sitt tilsvar gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig. Herredsrettens omkostningsavgjørelse er ikke i strid med loven. Han reiste søksmål fordi han hadde fått vite at ektefellen hadde vært utro. Det var ingen uenighet om bidragsspørsmålet for barnet i skilsmissesaken, og det ble betraktet som selvsagt at retten skulle fastsette bidragets størrelse. Det bestrides at han gjorde sitt ytterste for å få lavest mulig bidrag.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
2. B tilpliktes å betale A saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at det er tale om et kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål i en tvist som gjelder saksomkostninger i en dom avsagt av herredsretten. Utvalgets kompetanse er da begrenset ved bestemmelsene både i tvistemålsloven §181 annet ledd og i §404.
Herredsretten tok stilling til krav om skilsmisse, foreldreansvar og oppfostringsbidrag. Om hvem som skulle ha foreldreansvaret for fellesbarnet C var det ikke tvist mellom partene. Partene kunne også ha truffet utenrettslig avtale om dette, og at punktet ble tatt med i saken har neppe hatt omkostningsmessige konsekvenser. Dette punktet er ikke berørt av partene, og det synes å være enighet om at det ikke skal tillegges vekt ved omkostningsavgjørelsen.
Heller ikke kravet om skilsmisse var bestridt. Søksmålet var imidlertid nødvendig for å oppnå dette, og så langt saken gjaldt dette punktet må den anses vunnet av A. Herredsretten, med tilslutning av lagmannsretten, synes å mene at det samme må gjelde for avgjørelsen om bidraget fordi søksmålet på dette punkt var en naturlig og nødvendig følge av kravet om skilsmisse. Utvalget finner at lovtolkingen på dette punkt ikke kan være holdbar. Skal tvistemålsloven §172 anvendes, må saken være fullstendig vunnet av den ene part. Dette må vurderes i forhold til om partene har fått medhold i de materielle krav som ble fremsatt. Hvis det var reell uenighet melom partene om prinsippene for bidragsfastsettelsen og B helt eller delvis vant frem med sitt syn på punkter hvor dette ble bestridt av A, da er ikke saken fullstendig vunnet av ham. Bakgrunnen for søksmålet vil kunne være relevant ved anvendelsen av tvistemålsloven §172 annet ledd eller §174 annet ledd, men ikke ved spørsmålet om saken er fullstendig vunnet eller bare dels vunnet og dels tapt.
Etter dette må lagmannsrettens kjennelse i den siste kjæremålssaken og herredsrettens dom av 29. mars 1989, jf domsslutningens pkt 4, bli å oppheve. Spørsmålet må hjemvises til ny behandling i herredsretten. Kjæremålet har ført fram, men utvalget finner at saken har budt på tvil og at saksomkostninger etter omstendighetene ikke bør tilkjennes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1 Lagmannsrettens kjennelse av 1. august 1989 og herredsrettens dom av 29. mars 1989 oppheves, og saksomkostningsspørsmålet i sak nr 57/1988 A hjemvises til ny behandlig i herredsretten.
2 Saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.