Hopp til innhold

HR-1989-444-K

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1989-10-12
Publisert: HR-1989-00444k
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Lnr 444 K/1989, jnr 214/1989
Parter: Magnus Thorsen og Jørgen Medhus (advokat Bjarne P Skutvik) mot Statens Vegvesen i Rogaland (advokat Karl Wyller).
Forfatter: Skåre, Bugge, Schei
Lovhenvisninger: Skjønnsprosessloven (1917) §32, Tvistemålsloven (1915) §362, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §362


Stavanger skjønnsrett avhjemlet 22. desember 1988 skjønn til fastsettelse av erstatning for ekspropriasjon av grunn og rettigheter i forbindelse med anlegg av Ytre Ringvei Vest, parsell E-18 - Tjensvollkrysset med tilliggende veinett.

Den 13. februar 1989 begjærte staten overskjønn for så vidt angikk 3 av de saksøkte i skjønnet. Ved ny begjæring 17. februar begjærte Vegvesenet overskjønn for så vidt angikk den fastsatte avsavnsrente overfor samtlige saksøkte.

Magnus Thorsen og Jørgen Medhus har i prosesskrift datert 29. mars 1989 inngitt tilsvar til overskjønnsbegjæringen av 17. februar 1989 og samtidig aksessorisk begjæring om overskjønn.

Ved prosesskrift datert 3. mai 1989 har Statens Vegvesen i Rogaland trukket tilbake overskjønnsbegjæringen for så vidt angår avsavnsrenten og har i den forbindelse krevd avvist den aksessoriske overskjønnsbegjæring fra Thorsen og Medhus.

Den 16. juni 1989 avsa Gulating lagmannsrett kjennelse med slik slutning: "Begjæringen om overskjønn fra Magnus Thorsen og Jørgen Medhus avvises." Saksforholdet for øvrig fremgår av lagmannsrettens kjennelse. Magnus Thorsen og Jørgen Medhus har i rett tid påkjært lagmanns rettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Det er i kjæremålet anført følgende: "Kjennelsen påkjæres for såvidt angår saksbehandlingsfeil og uriktig lovanvendelse.

Thorsen og Medhus vil overfor Høyesterett fastholde at motanken fyller kravene til en selvstendig motanke. Lagmannsretten har i sin lovanvendelse lagt til grunn en uriktig forståelse av tvistemålsloven 362 annet ledd. Det følger ikke av denne bestemmelse at motanken må være avgitt innen utløpet av ankefristen. Thorsen og Medhus vil således hevde at deres begjæring om aksessorisk motanke i overskjønnet er rettidig framsatt." De kjærende parter har nedlagt slik påstand: "Begjæringen om overskjønn fra Magnus Thorsen og Jørgen Medhus fremmes." Statens Vegvesen i Rogaland har tatt til motmæle og anført at Gulating lagmannsretts kjennelse av 16. juli 1989 er korrekt. Det er i den forbindelse uttalt følgende: "Den kjærende part har selv i sitt tilsvar av 29. mars 1989 betegnet sin overskjønnsbegjæring som "aksessorisk", dvs. at den er avhengiggjort av Vegvesenets overskjønnsbegjæring. Når derfor denne begjæring blir tilbakekalt, faller grunnlaget for en "aksessorisk overskjønnsbegjæring" bort, jfr. skjønnsloven §32, siste ledd og tvangsfullbyrdelsesloven §362, siste ledd. Det foreligger derfor ingen feil ved Lagmannsrettens rettsanvendelse.

I kjæremålet påstås også "saksbehandlingsfeil, uten at det er nærmere angitt hva det herved siktes til. Anførselen kan derfor følgelig ikke imøtegås utover at den avvises som grunnløs." Statens Vegvesen i Rogaland har nedlagt slik påstand:

"1. Gulating Lagmannsretts kjennelse av 16. juni 1989 stadfestes.

2. De kjærende parter tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesterett."

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:

Begjæringen om overskjønn fra Magnus Thorsen og Jørgen Medhus er betegnet som "aksessorisk begjæring om overskjønn". Den er fremsatt etter at fristen for selvstendig overskjønnsbegjæring var utløpt. Det følger da av skjønnsloven §32 fjerde ledd, jf tvistemålsloven §362 annet ledd at den aksessoriske overskjønnsbegjæringen fra Thorsen og Medhus faller bort når staten trekker sin overskjønnsbegjæring i forhold til disse, og saken deretter heves. Den aksessoriske motanke faller altså bort som en konsekvens av hevingskjennelsen med en bemerkning om dette i begrunnelsen, og det er verken nødvendig eller riktig å avsi en egen hevings- eller avvisningskjennelse for den aksessoriske begjæring. Unntak fra dette kan tenkes hvis den part som har inngitt aksessorisk overskjønnsbegjæring hevder at begjæringen fyller kravene til selvstendig begjæring. Det er mulig at Thorsen og Medhus hevder dette nå. Men det ble iallfall ikke hevdet for lagmannsretten og som nevnt kan anførselen om dette i kjæremålet ikke føre fram.

Den overskjønnsak staten har reist mot Thorsen og Medhus er ikke blitt hevet. Tvistemålsloven §362 annet ledd må forstås slik at det først er når - og som en konsekvens av at - dette skjer at motbegjæringen faller bort. Lagmannsrettens kjennelse vedrørende motbegjæringen må derfor oppheves.

Kjæremålet har ikke ført til at motbegjæringen fremmes. På den annen side har saken kommet inn i et uheldig spor ved at staten har krevet motbegjæringen avvist i stedet for bare å be om at overskjønnssaken heves og samtidig påpeke den konsekvens dette får for motbegjæringen. Ut fra dette finner kjæremålsutvalget at hver av partene bør bære sine omkostninger i anledning kjæremålssaken.

Kjennelse er enstemmig.

Slutning:

Lagmannsrettens kjennelse oppheves.