HR-1989-446-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-10-12 |
| Publisert: | HR-1989-00446k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 446 K/1989, jnr 246/1989 |
| Parter: | A mot B (advokat Bjørn Lillebergen). |
| Forfatter: | Skåre, Bugge, Schei |
| Lovhenvisninger: |
I tvist mellom B og A om separasjon og midlertidig omsorg for fellesbarnet C, født xx.xx.1984, avsa Bergen byrett 14. september 1988 kjennelse med slik slutning:
"Inntil rettskraftig avgjørelse foreligger skal B ha den daglige omsorg for fellesbarnet C, og A samværsrett med barnet etter nærmere avtale mellom partene."
A kvitterte for mottagelsen av byrettens kjennelse 22. september 1988, og skrev 1. oktober 1988 blant annet slik til Bergen byrett: "I denne situasjonen ser eg det som sløsing med såvel retten sine som mine ressursar å påkjæra kjennelsen av 14. september 1988, sjølv om eg har sterke innvendingar mot såvel slutning som premissar. Det vert difor ikkje gjort, men eg tek atterhald om å ta opp att spørsmålet om mellombels forføyning dersom det likevel skulle visa seg at kona og eg ikkje greier å finna løysing på alle viktige spørsmål i saka." I tilsvar til Bergen byrett 31. oktober 1988 skriver A blant annet: "Når det gjeld innhaldet i kjennelsen med slutning etter saksførebuingsmøtet, har eg respektert slutninga. Likevel har eg i skrivet til retten av 1. oktober 1988 teke atterhald om å koma attende til spørsmålet om mellombels forføyning. Slik saka har utvikla seg vil det truleg verta grunn til å ta opp spørsmålet på nytt. ..." I brev 11. desember 1988 til Bergen byrett skrev A : "Diverre kan og må underskrivne no leggja fram nye opplysningar i saka som i tillegg til dei som er komne fram i saksdokumenta etter saksførebuingsmøtet 12. september 1988 gjer at underskrivne krev at slutninga om mellombels forføyning i kjennelse av 14. september 1988 vert gjort om snarast." Ved brev 21. desember 1988 gjorde Bergen byrett A oppmerksom på at kjæremålsfristen var utløpt og kjennelsen rettskraftig. A imøtegikk dette i brev 27. desember 1988.
Gulating lagmannsrett avsa 26. mai 1989 kjennelse med slik slutning:
"1. Kjæremålet avvises.
2. A tilpliktes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen å betale saksomkostninger med kr. 1.000,- - kronerettusen 00/100 - til B v/advokat Bjørn Lillebergen."
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelsesgrunner.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens avvisningskjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har blant annet gjort gjeldende at lagmannsretten har gjort et overfladisk arbeide, og på grunn av formalisme unnlatt å ta stilling til realiteten i kjæremålet. Slik situasjonen var, burde lagmannsretten tatt opp spørsmålet om ikke byretten burde presisert for ham at det ikke var adgang til å ta forbehold om å påkjære et kjæremål senere. Likeså burde den drøftet betydningen av at byretten ikke oppfattet kravene om omgjøring som kjæremål.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse vert avvist.
2. Inntil rettskraftig avgjerd ligg føre skal B og A ha det daglege ansvaret for fellesbarnet C annakvar veke.
3. Kjæreparten vert tilkjend økonomisk kompensasjon for arbeidet med saka."
B har i sitt kjæremålstilsvar nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke:
Etter utvalgets mening var det riktig av lagmannsretten å avvise kjæremålet som fremsatt for sent. Lagmannsretten hadde i denne forbindelse ikke grunn til å gå inn på hvilke informasjoner byretten tidligere burde ha gitt i saken.
Etter omstendighetene finner utvalget ikke grunn til å tilkjenne saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.