HR-1989-493-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-11-02 |
| Publisert: | HR-1989-00493k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 493 K/1989, jnr 274/1989 |
| Parter: | A (advokat Bjarne P Skutvik) mot B (advokat Egil Prestmo). |
| Forfatter: | Michelsen, Sinding-Larsen, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §46, Tvistemålsloven (1915) §335, §373, §375, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915), Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §397 |
Ved stevning til Stavanger byrett reiste B sak mot A med påstand om dom for samværsrett med deres felles datter. Partene har ikke bodd sammen etter at barnet ble født.
Stavanger byrett avsa 5. oktober 1988 dom med slik slutning:
1. B skal ha samværsrett med sin datter C født xx.xx.1983 slik:
a. I de første 4 måneder: 2 timer en ettermiddag hver uke. Han har da rett til å ta C med seg.
b. Etter at de 4 måneder er gått: Annen hver helg, med overnatting.
c. Når 1 år er gått skal han ha vanlig samværsrett.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
A anket byrettens dom til Gulating lagmannsrett. Under ankeforhandlingene nedla B påstand om at byrettens dom skulle stadfestes og begjærte samtidig kjennelse for foregrepet tvangskraft etter barneloven §46.
Gulating lagmannsrett avsa 22. juni 1989 dom og kjennelse med slik slutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Den fastsatte samværsrett trer i kraft straks som en foreløpig ordning.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Det nærmere saksforhold fremgår av de nevnte avgjørelser.
A har i rett tid anket dommen og påkjært kjennelsen om foreløpig samværsordning.
Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 27. september 1989 ble anken nektet fremmet i samsvar med bestemmelsen i tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 2.
I kjæremålet anfører A at begjæringen om foreløpig samværsrett skulle vært avvist av lagmannsretten. Begjæringen ble første gang fremsatt under hovedforhandlingen i lagmannsretten. Såvel tvistemålsloven §335 som §375 synes å forutsette at nye krav ikke kan fremmes under hovedforhandlingen.
A har nedlagt slik påstand for så vidt gjelder kjæremålet: ...
2. Lagmannsrettens kjennelse om en foreløpig samværsordning oppheves.
3. B tilpliktes å erstatte A hennes saksomkostninger.
B har til kjæremålet anført følgende:
Kjennelser og beslutninger under hovedforhandling kan bare påkjæres i de tilfeller som er nevnt i Tvangsfullbyrdelsesloven §397, jfr. også Tvangsfullbyrdelsesloven §335 annet ledd som den ankende part har vist til. Prinsipalt gjøres det derfor gjeldende at kjæremålet må avvises.
Subsidiært gjøres det gjeldende at kjæremålet forkastes. Begjæringen etter Barneloven §46 innebar ikke fremming av nye bevistilbud eller omstendigheter som den ankende part hadde rimelig grunn til å motsette seg, jfr. Tvangsfullbyrdelsesloven §375.
B har nedlagt slik påstand i kjæremålssaken:
1. Kjæremålet avvises.
Subsidiært.
2. Kjæremålet forkastes. ...
4. B eller det offentlige tilkjennes saksomkostninger.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Som en følge av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 27. september 1989 er Gulating lagmannsretts dom av 22. juni 1989 blitt rettskraftig. A har da ikke lenger noen rettslig interesse i kjæremålssaken, og hennes kjæremål må derfor avvises.
I likhet med det som ble uttalt i kjennelsen av 27. september, finner kjæremålsutvalget at hver av partene etter omstendighetene bør bære sine omkostninger i kjæremålssaken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet avvises.
Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.