HR-1989-523-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-04-03 |
| Publisert: | HR-1989-00523s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 523/1989, jnr. 267/1989. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sandene, Schweigaard Selmer, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §184, §185, Straffeloven (1902) §229, §232, §233, §171, §186, §388 |
Ved Oslo forhørsretts kjennelse av 28. desember 1988 ble A, født xx.xx.1967, etter pågripelse 27. desember 1988, varetektsfengslet frem til 17. januar 1989 i medhold av straffeprosessloven §184 jfr. §185, jfr. §171 første ledd nr. 1, 2 og 3, og §186 annet ledd som siktet etter straffeloven §233 annet jfr. første ledd.
Ved Oslo forhørsretts kjennelse av 17. januar 1989 ble fengslingen forlenget frem til 14. februar 1989 i medhold av straffeprosessloven §185 jfr. §184 jfr. §171 første ledd nr. 1 og 3.
Forhørsretten behandlet 14. februar 1989 en begjæring om fortsatt varetektsfengsling av A. A samtykket i forlengelse med inntil 14 dager, og forhørsretten forlenget varetektsfengslingen til 28. februar 1989.
Oslo politikammer begjærte 27. februar 1989 fortsatt fengsling frem til hovedforhandlingen som er berammet til 5. juni 1989. Siktelsen var nå endret til å gjelde straffeloven §229 første ledd, tredje straffalternativ jfr. §232.
Oslo forhørsrett avsa 28. februar 1989 kjennelse som for As vedkommende har slik slutning: "...A, født xx.xx.1967... løslates.
De siktedes pass beslaglegges og de siktede pålegges meldeplikt for politiet 2 ganger hver uke etter politiets nærmere bestemmelse frem til 5. juni 1989." Oslo politikammer påkjærte kjennelsen, og kjæremålet ble tillagt oppsettende virkning. Eidsivating lagmannsrett avsa 10. mars 1989 kjennelse som for As vedkommende har slik slutning: ".. A, født xx.xx.1967 ... blir å undergi fortsatt varetektsfengsling inntil annet blir bestemt av påtalemyndigheten eller retten, men ikke ut over 5. juni 1989." Kjennelsen er begrunnet med unndragelsesfare, jfr. straffeprosessloven §171 første ledd nr. 1.
Om saksforholdet og siktedes personlige forhold vises til de avsagte kjennelser. Det bemerkes at saken gjelder et betydelig antall siktede, vesentlig fra innvandrermiljø, som er siktet for drap/legemsbeskadigelse eller medvirkning til dette mot en person fra tilsvarende miljø. Flere av de ovennevnte kjennelser omfatter også andre av de siktede.
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
A viser til forhørsrettens premisser og bestrider at det foreligger fare for unndragelse. Han viser spesielt til at Oslo forhørsrett tidligere har uttalt at det foreligger lite grunnlag for å frykte at denne siktede vil unndra seg straffeforfølgningen, jfr. Oslo forhørsretts kjennelse av 17. januar 1989. Bakgrunnen for dette er at A etter episoden på X, reiste til Pakistan. Han ble kjent med at han var under etterforskning fra politiets side, og meldte seg umiddelbart etter ankomst til Norge for Oslo politikammer. A påstår prinsipalt løslatelse, subsidiært at forhørsrettens kjennelse stadfestes og atter subsidiært at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Oslo politikammer har 31. mars 1989 meddelt over telefon at prosesskrift ikke vil bli inngitt.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at det her foreligger et kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Utvalgets kompetanse er da begrenset jfr. straffeprosessloven §388. Anførslene i kjæremålet gjelder forhold som utvalget ikke kan prøve. Den kjærende part A ble pågrepet 27. desember 1988. Den 5. juni 1989 når fengslingsfristen utløper, vil han ennå ikke ha vært holdt fengslet i seks måneder. Fengslingen kan da ikke påkjæres etter straffeprosessloven §388 nr. 6 slik som for enkelte av de andre siktede i saken, som ble pågrepet på et tidligere tidspunkt. Noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller lovtolking er ikke påberopt.
Kjæremålet må etter dette bli på avvise.
Kjennelsen er enstemmig.