HR-1989-558-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-12-07 |
| Publisert: | HR-1989-00558k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 558 K/1989, jnr 321/1989 |
| Parter: | B mot A og hennes barn. |
| Forfatter: | Hellesylt, Philipson, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Barneloven (1981) §6 |
A fødte 28. mars 1977 datteren C. Den kjærenden part, B, som den gang het "B", vedgikk den 13. mars 1977 farskapet til barnet.
Den 18. juli 1989 reiste B krav om farskapssak. Han gjorde gjeldende at han etter hvert var kommmet i sterk tvil om han var far til barnet og begrunnet dette med at A etter det han kjente til hadde vært sammen med andre menn på den tid barnet kunne være blitt unnfanget. A hadde for flere år siden sagt til ham at han ikke var faren, og utseendemessig likner ikke barnet på ham. Tromsø byrett avsa 18. september 1989 kjennelse i saken med slik slutning:
"Vilkårene for å reise farskapssak foreligger ikke."
B påkjærte byrettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett, som 2. november 1989 avsa kjennelsen med slik slutning:
"Byrettens kjennelse stadfestes."
Lagmmannsrettens la til grunn at det ikke forelå noen særlige grunner som kunne begrunne farskapssak etter så mange år. Uten konkrete holdepunkter for at farskapet i sin tid ble vedtatt under uriktige forutsetninger, fant lagmannsretten ingen grunn til å dispensere fra den frist loven setter for å få prøvet et tidligere farskap.
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av den nevnte avgjørelse.
B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg grunnet ukorrekt og mangelfull saksbehandling og uriktig lovtolking. Han hevder at det i lovgivningen er gitt åpning for en vurdering i det enkelte tilfelle selv om tre-månedersfristen er oversittet. Det heter blant annet i kjæremålserklæringen:
"Konsekvensen av lagmannsrettens lovforståelse er at der finnes ikke noen særlige grunner.
Lagretten sier at Bs begrunnelse for krav om arveprøve, (sitat, - er ytterst vage, - sitat slutt). I en sak av en alvorlig personlig karakter bør ikke lagretten tillate seg lettvint og tilfeldig omgang med begrepene og derpå følgende beslutninger."
Det heter blant annet videre i kjæremålet:
"Lagretten sier i siste setning siste avsnitt: Uten konkrete holdepunkter for at farskapet i sin tid ble vedtatt under uriktige forutsetninger...
Denne konklusjonen bekrefter ukorrekt og mangelfull saksbehandling.
Opplysningene om at A også hadde hatt samleie med flere mulige fedre kom til min kunnskap etter formell vedtakelse av farskapet.
Farskapets bindende vedtakelse er derfor falt bort.
Høyesterett må derfor oppheve foreliggende kjennelse med begrunnelser gitt foran.
Avslutningsvis understrekes at dette dreier seg om adgang til å få tatt arveprøver av partene, da slike prøver aldri har vært tatt."
Det er lagt ned slik påstand:
"Påkjærende beslutninger oppheves, da de hviler på sviktende grunnlag."
A er kjent med kjæremålet og har over telefon meddelt lagmannsretten at hun fastholder sine tidligere uttalelser i saken, og at hun ikke har noe å tilføye. Hun har ikke lagt ned noen formell påstand.
Høyesteretts kjæremålksutvalg skal bemerke:
Det dreier seg her om et videre kjæremål hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er undergitt de begrensninger som følger av tvistemålsloven §404.
Den kjærende part har angrepet lagmannsrettens lovtolkning og saksbehandling. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har lagt til grunn noen uriktig forståelse av barneloven §6 tredje ledd. Lagmannsrettens konkrete anvendelse av bestemmelsen og lagmannsrettens bevisvurdering kan Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke prøve. Utvalget kan videre ikke se at det knytter seg noen saksbehandlingsfeil til lagmannsrettens behandling og avgjærelse som tilsier at avgjørelsen må oppheves.
Kjæremålet må derfor forkastes.
For ordens skyld bemerker utvalget at såvel A som datteren, C må betraktes som kjæremotparter i saken, jf byrettens kjennelse.
Kjennelsen er enstemming.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.