HR-1989-71-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-02-16 |
| Publisert: | HR-1989-00071k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 71 K/1989, jnr 19/1989 |
| Parter: | Sigrun og Peder Brunvoll (advokat Arne Ovlien) mot Steinar Skjørberg. |
| Forfatter: | Skåre, Langvand, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §234, Tvistemålsloven (1915) §179, §404 |
Sigrun og Peder Brunvoll overtok eiendommen "Hagtun" gnr 64 bnr 46 i Eidskog på skifte etter Sigrun Brunvolls foreldre. Steinar Skjørberg er bror til Sigrun Brunvoll og har bodd på eiendommen siden 1975 da han flyttet til moren. 14. september 1988 begjærte Sigrun og Peder Brunvoll Steinar Skjørberg utkastet fra eiendommen.
Vinger og Odal mansrett avsa 14. oktober 1988 kjennelse med slik slutning:
1. Steinar Skjørberg kastes ut av boligeiendommen "Hagtun", gnr. 64 bnr. 46 i Eidskog.
2. Steinar Skjørberg pålegges å betale saksomkostninger til saksøkeren med kr. 2.400,- samt de gebyr som blir etterberegnet.
Etter kjæremål fra Steinar Skjørberg avsa Eidsivating lagmannsrett 2. desember 1988 kjennelse med slik slutning:
1. Begjæringen om utkastelse tas ikke til følge.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for namsretten eller for lagmannsretten.
Det nærmere saksforhold fremgår av namsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Sigrun og Peder Brunvoll har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil rettsanvendelse og feil saksbehandling.
De har blant annet gjort gjeldende at lagmannsrettens premisser må forstås slik at den har ansett det mulig at det forefinnes en eller annen form for hjemmel uten at det er klart hva denne skal bestå i. Dette er feil rettsanvendelse i og med at lagmannsretten ikke har drøftet en konkret påberopt hjemmel i forhold til kravene i tvangsfullbyrdelsesloven §234 tredje ledd.
Lagmannsretten hevdes dessuten å ha begått saksbehandlingsfeil ved at den har gått ut over saksøktes anførsler. Saksøkte har ikke anført noen konkret hjemmel for sin besittelse, og lagmannsretten har bygget avgjørelsen på en uspesifisert hjemmel. Lagmannsrettens premisser er dessuten mangelfulle. Den har ikke drøftet hva Skjørbergs hjemmel skulle bestå i, slik at Høyesterett er avskåret fra å prøve lovanvendelsen. En rekke av saksøkernes anførsler er heller ikke drøftet av lagmannsretten, blant annet at Skjørberg aldri har betalt husleie eller andre utgifter på huset. Lagmannsrettens avgjørelse bærer preg av vilkårlighet. Ekteparet Brunvoll er forøvrig pensjonister og har ikke øknomisk evne til å holde Steinar Skjørberg med gratis hus.
Sigrun og Peder Brunvoll har nedlagt slik påstand:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til ny behandling.
2. Sigrunn og Peder Brunvoll tilkjennes saksomkostninger.
Steinar Skjørberg har tatt til motmæle i kjæremålet og blant annet gjort gjeldende: Det var avtalt at han skulle samarbeide med saksøkerne og derved bidra til hushold og utgifter ellers. Som følge av en uberettiget konkurs ble han avskåret fra å kjøpe eiendommen i 1975. Krav om billighetserstatning ble avslått slik at han heller ikke fikk mulighet til å ordne seg annet bosted. Nærværende tvist har ødelagt hans arbeidssituasjon slik at hans muligheter til å finansiere kjøp av "Hagtun" er borte. Han anser saksomkostningene som seg uvedkommende. Han har ikke nedlagt noen formell påstand.
Sigrun og Peder Brunvoll har inngitt prosesskrift til Høyesteretts kjæremålsutvalg 11. januar 1989.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Etter tvistemålsloven §404 er da utvalgets kompetanse i dette tilfelle begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og dens tolking av en lovforskrift som også er de kjæremålsgrunner som er påberopt.
Lagmannsretten har ansett det tvilsomt om kjæremålsmotparten har hatt noen holdbar hjemmel til å bo i huset etter morens død, men har funnet det nærliggende at han fikk fortsette å bo der inntil videre med de kjærende parters tillatelse. Videre har lagmannsretten lagt til grunn at de kjærende parter har rettmessig hjemmel til eiendommen og at kjæremålsmotparten antas å ha plikt til å fraflytte når de kjærende parter ønsker å disponere eiendommen til annen bruk. Lagmannsretten antar at en påberopt forkjøpsrett ikke gir kjæremålsmotparten noen videre borett. Etter dette har lagmannsretten kommet til at det ikke foreligger et klart tilfelle av en besittelse med åpenbar uholdbar hjemmel, slik det forutsettes for at tvangsfullbyrdelsesloven §234 tredje ledd skal komme til anvendelse. Lagmannsrettens begrunnelse for sitt standpunkt er at kjæremålsmotparten har bodd lenge på stedet og at det "hefter en viss usikkerhet om hans grunnlag for dette".
Utvalget finner at den begrunnelse lagmannsretten har gitt ikke er tilstrekkelig til at det kan prøves om tvangsfullbyrdelsesloven §234 tredje ledd er tolket riktig. Henvisningen til den usikkerhet som knytter seg til grunnlaget for bruken, synes å gjelde de forhold som kunne forklare at kjæremålsmotparten ble boende etter morens død. Lagmannsretten har da ikke særskilt vurdert om det den for så vidt påpeker som et mulig grunnlag, er åpenbart uholdbart som hjemmel for fortsatt beboelse. Lagmannsrettens kjennelse vil etter dette bli å oppheve og hjemvise til ny behandling.
De kjærende parter har krevd saksomkostninger for alle retter. Utvalget finner at avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet bør utstå i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.