HR-1989-711-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-05-05 |
| Publisert: | HR-1989-00711s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 711/1989, jnr 343/1989. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Halvorsen, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §31, §22, §24, Straffeprosessloven (1981) §294, §384, §388, §391, §392 |
A ble ved Oslo byretts dom 10. juni 1987 dømt for overtredelse av vegtrafikkloven §31 jf §22 første ledd og §24 første ledd, første punktum til en straff av fengsel i 36 dager.
A begjærte fornyet behandling, subsidiært anket han over straffutmålingen. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning 17. juli 1987 ble lagmannsrettsbehandling nektet og anken nektet fremmet.
21. august 1987 begjærte A straffesaken gjenopptatt. Begjæringen bygget på at vitnet B hadde endret sin forklaring. Han opplyste nå at han ikke hadde sovet, men tvert imot vært fører av bilen da den måtte stanse i - - veien. I begjæringen heter det videre: "For ytterligere opplysninger av saken bør også innkalles til hovedforhandlingen de personer som var sammen med C på X, og som så at B kjørte bilen ut fra X.
Navnet på disse 2 andre vitnene er D og E. D ble ikke innkalt til hovedforhandlingen, fordi hun var syk, og E ble innkalt, men møtte ikke." Oslo byrett avsa 9. desember 1987 kjennelse med slik slutning: "Straffesaken mot A i henhold til tiltalebeslutningen av 9. september 1985 fra Statsadvokatene i Eidsivating gjenopptas ikke." Kjennelsen ble av A påkjært til Eidsivating lagmannsrett som 8. juni 1988 avsa kjennelse med slik slutning: "Kjæremålet avvises." Etter kjæremål fra A avsa Høyesteretts kjæremålsutvalg kjennelse 1. september 1988 med slik slutning: "Kjæremålet fremmes for lagmannsretten." Lagmannsretten tok deretter kjæremålet under realitetsbehandling og avsa 31. mars 1989 kjennelse med slik slutning: "Kjæremålet forkastes." Kjennelsen er avsagt under dissens i det en av dommerne mente at betingelsene for gjenopptakelse var til stede.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil saksbehandling. Han har gjort gjeldende at vitnene D og E burde vært avhørt. De er aldri blitt avhørt verken da byretten avsa sin fellende dom eller i forbindelse med gjenopptakelsessaken. De har heller ikke forklart seg for politiet. Lagmannsretten burde avhørt de to vitnene før den avsa sin kjennelse. Dette ville ikke medført særlig bry, og det må derfor være en saksbehandlingsfeil når slikt avhør ikke blir foretatt.
Politiet er gjort kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål og kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset ved bestemmelsene i straffeprosessloven §388.
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling, nemlig at lagmannsretten ikke har avhørt de nye vitner E og D. Disse vitnene var sammen med vitnet C, som for byretten forklarte at hun hadde sett domfeltes bil på X. Ifølge vitnet lå domfelte da og sov i baksetet, mens det satt en pike i førersetet med B ved siden av. B gikk ut av bilen, dro piken vekk fra førersetet, satte seg inn og kjørte av gårde. B har som nevnt nå opplyst at det var han som var fører av bilen da den måtte stanse i - - veien. Dette sted ligger bare et par minutters kjøring fra X.
Byretten la i dommen til grunn forklaringene fra de vitner som møtte domfeltes bil i - - veien, og som uttalte at det var domfelte som hadde kjørt. Ved sin bevisvurdering var byretten noe i tvil om hvem som hadde kjørt bilen fra X. Men uansett om dette faktisk hadde vært B, fant byretten det ikke tvilsomt at domfelte hadde kjørt den i - - veien.
I sin behandling av gjenopptakelsesbegjæringen har byretten drøftet betydningen av at nye vitneprov skulle støtte vitnet Cs forklaring, og konkludert med at dette ikke ville kaste nytt lys over hvem som kjørte bilen i - - veien. Denne vurdering har lagmannsrettens flertall sluttet seg til, jf flertallets innledende bemerkninger.
Kjæremålsutvalget kan etter dette ikke se at det var noen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke sørget for å innhente forklaringer fra de to nevnte vitner, jf straffeprosessloven §384 sammenholdt med §294, §391 nr 3 og §392 annet ledd.
Kjennelsen er enstemmig.