HR-1989-786-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-05-26 |
| Publisert: | HR-1989-00786s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 786/1989, jnr 387/1989. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Lov om utlevering av lovforbrytere (1908) §7, Straffeprosessloven (1981) §388 |
I henhold til etterlysning gjennom Interpol ble belgisk statsborger A pågrepet i Bergen 20. februar 1989. Ved kjennelse av Bergen forhørsrett 21. februar ble han varetektsfengslet frem til 21. mars. Hans kjæremål over fengslingen ble forkastet av Gulating lagmannsrett 23. februar. Ved Bergen forhørsretts kjennelse 21. mars ble han tillatt holdt i varetekt frem til utleveringsbegjæringen mot ham var endelig avgjort. Ved Gulating lagmannsretts kjennelse 22. mars 1989 ble hans kjæremål over forlengelsen av varetektsfengslingen forkastet.
Den belgiske påtalemyndighet begjærte 23. februar 1989 A utlevert til soning av to dommer avsagt av korrektivretten i Kortrijk den 12. desember 1988, den ene på 18 måneders fengsel og 200 belgiske francs x 60, subsidiært 20 dagers fengsel, for tyveri mens han var løslatt på prøve, den annen på 30 måneders fengsel og 200 belgiske francs x 60, subsidiært 20 dager fengsel for utpressing, hallikvirksomhet med mindreårlige, grov legemsfornærmelse med skadefølge og grov legemsfornærmelse. Begjæringen ble fremsendt gjennom det belgiske justisdepartement og den belgiske ambassade i Norge.
Etter foretatte undersøkelser anbefalte Bergen politikammer overfor statsadvokatene i Hordaland 30. mars 1989 at det skulle fremmes utleveringssak mot A etter utleveringsloven §17. Forslaget ble tiltrådt av statsadvokatene i Hordaland 3. april 1989.
Bergen forhørsrett avsa 2. mai 1989 kjennelse med slik slutning: "A, født xx.xx.1959, kan utleveres." A påkjærte på stedet kjennelsen til Gulating lagmannsrett. Kjæremålet ble nærmere begrunnet ved forsvarerens støtteskriv av 5. mai 1989, og Bergen politikammer tok til motmæle i skriv av 8. mai 1989. Lagmannsretten avsa 9. mai 1989 kjennelse med slik slutning: "Kjæremålet forkastes." A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil tolking av artikkel 6 pkt 3 i avtale mellom Norge og Belgia om utlevering sammenholdt med §7 i lov om utlevering av forbrytere.
Han har blant annet vist til at han har innledet et samboerforhold med en norsk kvinne, at de har planlagt å gifte seg og at de venter barn sammen om snaut 6 uker. Det må ansees som et grunnleggende humanitært hensyn etter den bilaterale utleveringsavtales artikkel 6 nr 3 og utleveringsloven §7 at han får anledning til å bli i det land hvor han har etablert familie.
Han har også vist til at utleveringsloven §10 nr 1 er til hinder for utlevering. I denne forbindelse har han gjort gjeldende at lagmannsretten har stilt for små krav til opplysning av saken.
A har ikke nedlagt noen formell påstand i kjæremålet.
Politiet er kjent med kjæremålet, og har i uttalelse 12. mai 1989 henholdt seg til forhørsrettens og lagmannsrettens avgjørelser i saken. Politiet har dessuten bemerket at kjæremålet ikke kan antas å ha oppsettende virkning idet utleveringsloven §17 nr 3 bare gjelder for forhørsrettens avgjørelser.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål og at kjæremålsutvalget i dette videre kjæremål derfor bare har den kompetanse som fremgår av straffeprosessloven §388. Kjæremålet er angitt å rette seg mot lagmannsrettens tolking av artikkel 6 nr 3 i bilateral utleveringsavtale mellom Norge og Belgia av 3. november 1981, sammenholdt med §7 i lov nr 39 av 13. juni 1975 om utlevering av lovbrytere, samt av §10 i samme lov. Feilaktig tolking av utleveringsloven §10 anføres også å ha ført til at lagmannsretten har stillet for små krav til opplysningene om straffesakene i Belgia som ledet til de to rettskraftige dommer som danner grunnlaget for utleveringskravet. Dette må da sees som et ledd i angrepet mot tolkingen av loven.
I sin kjennelse viser lagmannsretten til forhørsrettens begrunnelse som lagmannsretten tiltrer. Av forhørsrettens kjennelsesgrunner fremgår at forhørsretten - og dermed også lagmannsretten - både har vurdert om det foreligger slike hensyn mot utlevering som er nevnt i utleveringsavtalens artikkel 6 nr 3 jf utleveringsloven §7 og om det i tilknytning til loven §10 er særlig grunn til å tro at dommene ikke bygger på en riktig vurdering av spørsmålet om A er skyldig i de gjerninger han er dømt for. Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten her har tolket noen lovforskrift uriktig. Lagmannsrettens bevisbedømmelse og konkrete lovanvendelse kan utvalget ikke prøve. Kjæremålet må derfor forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.