HR-1989-79-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-02-16 |
| Publisert: | HR-1989-00079k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 79 K/1989, jnr 343/1988 |
| Parter: | Arne Kleppe (advokat Frank Amundsen) mot Stavanger kommune (advokat Øystein Grotmol). |
| Forfatter: | Skåre, Bugge, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §180 |
Byggmester Arne Kleppe gikk ved stevning til Stavanger byrett 24. september 1985 til sak mot Stavanger kommune. Saken gjaldt gyldighet av foretatt ligning for 1983 for så vidt gjelder fordel ved påstått privat bruk av næringsbil. Kommunen påsto seg frifunnet.
Før saken ble tatt opp til hovedforhandling krevde saksøker også prøvet visse sider av ligningen for 1984. Utvidelsen av saken gjaldt bilbeskatningen for 1984, men dessuten et spørsmål om tilleggsskatt for ikke å ha oppgitt til beskatning fritidsarbeid på eget boligbygg.
Stavanger byrett avsa 6. oktober 1987 dom med følgende slutning:
1. Ligningen av Arne Kleppe for 1983 og 1984 forsåvidt gjelder ilignet inntektsskatt for bruk av næringsbil oppheves og ligningen hjemvises til ny behandling.
2. Ligningen av Arne Kleppe for 1984 forsåvidt gjelder ilagt tilleggsskatt 30% oppheves.
3. Stavanger kommune v/ordføreren dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Arne Kleppe ved advokat Frank Amundsen med kr. 16.000,- -kronersekstentusen-.
Stavanger kommune anket dommen i sin helhet til Gulating lagmannsrett som 11. november 1988 avsa dom med følgende slutning:
1. Ligningen av Arne Kleppe for 1983 og 1984 oppheves og ligningen hjemvises til ny behandling. Ved den fornyede behandling legges til grunn at Arne Kleppe ikke har benyttet yrkesbil til privatkjøring. Forøvrig frifinnes Stavanger kommune.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for byrett eller lagmannsrett.
I domspremissene heter det blant annet: "Etter lagmannsrettens resultat bør hver av partene bære egne omkostninger både for byretten og lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd og hovedregelen i §174 første ledd." Når det gjelder partenes påstander og saken forøvrig vises det til byrettens og lagmannsrettens dommer.
Arne Kleppe har i rett tid påkjært lagmannsrettens dom for så vidt gjelder domsslutningens punkt 2 til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet begrunnes i saksbehandlingsfeil, mangelfulle domsgrunner, og feil forståelse av tvistemålsloven §180 annet ledd samt §174 første ledd.
Det hevdes at spørsmålet om bilbeskatning fra skatteyterens side ble regnet som et prinsipielt spørsmål. Det var også dette spørsmålet som foranlediget søksmålet. Den kjærende part har i begge instanser fått medhold i dette spørsmålet. Spørsmålet om straffeskatt var relativt beskjedent, men man fant det formålstjenlig å ta det med i samme sak da ligningen for 1984 også måtte bringes inn til rettslig prøving, siden kommunen nektet å anse den forestående dom vedrørende ligningen i 1983 som bindende også for ligningen i 1984. Det hevdes at det ikke ville ha blitt reist egen sak om straffeskatten. Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse må på dette grunnlag bero på en feil tolkning av tvistemålsloven §174.
Det hevdes videre at det på grunnlag av ovenstående er en saksbehandlingsfeil når lagmannsretten ikke har vurdert tvistemålsloven §174 annet ledd. Dette gjelder begge alternativene.
I et senere prosesskriv kommer den kjærende part med ytterligere argumentasjon vedrørende saksbehandling og lovanvendelse.
Den kjærende part har lagt ned slik påstand: "1. Prinsipalt:
Lagmannsrettens dom - punkt 2 - saksomkostningsspørsmålet - oppheves og hjemvises til ny behandling for Gulating Lagmannsrett.
2. Subsidiært:
Arne Kleppe tilkjennes saksomkostninger for Herreds- og Lagmannsrett.
3. I begge tilfeller:
Arne Kleppe tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg." Kjæremotparten antar i sitt tilsvar at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse er riktig. Etter kjæremotpartens oppfatning er det korrekt når man har fulgt loven hovedregel.
Når det gjelder den påståtte saksbehandlingsfeil anføres det at når lagmannsretten uttaler at hver part bør bære sine egne omkostninger viser det at retten har overveiet spørsmålet om blant annet §174 annet ledd skal anvendes. Det heter videre: "Jeg kan ikke se at begrunnelsen er for snau. Det er ikke påkrevet med noen utførlig drøftelse, og den skjønnsmessige vurdering trenger ingen begrunnelse. Det må være nok at det går fram at lagmannsretten faktisk har vurdert spørsmålet." Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:
1. Saksomkostningsavgjørelsen stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke:
Ved lagmannsrettens dom fikk den kjærende part medhold for bilbeskatningens vedkommende, men han tapte den for så vidt gjaldt spørsmålet om tilleggsskatt. Utvalget kan på denne bakgrunn ikke se at det er noen rettsanvendelsesfeil at lagmannsretten har benyttet hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd. Hensett til de spørsmål anken gjaldt var det heller ikke feil at lagmannsretten ikke uttrykkelig uttalte seg om noen av unntaksreglene i §174 annet ledd burde anvendes. Kjæremålet må derfor forkastes.
Etter resultatet av kjæremålet må den kjærende part dekke motpartens saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Beløpet settes til 1.200 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.