HR-1989-809-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-05-26 |
| Publisert: | HR-1989-00809s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 809/1989, jfnr 367/1989. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §33, Straffeprosessloven (1981) §388, §380, §381 |
Hordaland politikammer v/politiinspektør Gunnar Torkildsen begjærte i medhold av vegtrafikkloven §33 nr 5 avsagt kjennelse for at politiet kunne holde førerkortet til Johan Terum, født xx.xx.1948, beslaglagt inntil saken mot ham er rettskraftig avgjort. Begjæringen og sakens dokumenter ble oversendt Sogn politikammer med anmodning om bistand til å fremsette begjæringen overfor Indre Sogn forhørsrett.
Forhørsretten avsa 13. desember 1988 kjennelse med slik slutning:
Vilkårene for å beslaglegge førerkortet til Johan Terum inntil saken mot han er endelig avgjort er ikke tilstede.
Indre Sogn forhørsrett oversendte kjennelsen samt sakens dokumenter til Sogn politikammer 16. desember. I påtegning på omslaget opplyses det at en utskrift av kjennelsen også er sendt Hordaland politikammer.
Etter å ha besørget forkynnelse for Johan Terum, oversendte Sogn politikammer kjennelsen samt sakens dokumenter til Hordaland politikammer. Saken innkom der 20. januar 1989.
Hordaland politikammer påkjærte forhørsrettens kjennelse. Kjæremålet ble sendt til forkynnelse 24. januar 1989 og vedtatt forkynt 30. januar 1989.
Gulating lagmannsrett avsa 3. mars 1989 kjennelse med slik slutning:
Politiet kan beslaglegge Johan Terums førerkort og holde det beslaglagt til saken er rettskraftig avgjort.
Lagmannsretten fant at kjæremålet var satt frem i tide. I kjennelsen heter det:
Politiinspektør Torkildsen ved Hordaland politikammer, som behandler saken, opplyser imidlertid at han ikke kan huske å ha mottatt utskrift, og at det heller ikke fremgår av politikammerets journal at utskrift er mottatt. Lagmannsretten går derfor ut fra at fristen for kjæremål ikke begynte å løpe før 20. januar 1989, da Hordaland politikammer mottok dokumentene fra Sogn politikammer.
Johan Terum har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Han hevder at det er feil når lagmannsretten har lagt til grunn at kjæremålsfristen begynte å løpe 20. januar. Det går frem av skriv fra Indre Sogn forhørsrett 16. desember 1988 at kjennelsen ble sendt Hordaland politikammer direkte. Man må således gå ut fra at den har kommet frem i løpet av få dager, og at fristen således begynte å løpe før 20. januar 1989.
Johan Terum har lagt ned slik påstand:
Gulating lagmannsretts kjennelse i straffesakkjæremål nr. 44/89 oppheves.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
I påtegning av 24. april 1989 fra politiinspektør Gunnar Torkildsen ved Bergen politikammer er anført:
Som tidligere anført i påtegning til Gulating Lagmannsrett ved spørsmål om forholdet, bemerker jeg fortsatt at jeg ikke kan erindre å ha mottatt den omhandlede utskrift av kjennelsen som skulle være sendt Hordaland politikammer direkte, jfr. Indre Sogn forhørsretts påtegning av 16. desember 1988. Noen slik mottagelse er heller ikke registrert ved journalen her, se utskrift av journalføringen vedlagt som dok. 15. Leder for journalkontoret har på utrykkelig forespørsel fra meg meddelt at hvis omhandlede kjennelse var blitt mottatt, ville dette blitt registrert på journalen. Slik registrering finnes ikke.
På dette grunnlag bestrides at kjæremålsfristen kan ha begynt å løpe før kjennelse og dokumenter innkommer Hordaland politikammer samlet, den 20. januar 1989. For øvrig skal bemerkes at det vil være en svært uheldig praksis Indre Sogn forhørsrett i tilfelle legger opp til, hvis kjennelsen skal være sendt Hordaland politikammer direkte, mens saksdokumentene for øvrig går via Sogn politikammer for avhør av siktede. Det er svært uheldig fremgangsmåte at kjæremålsfristen i tilfelle skal begynne å løpe lenge før Hordaland politikammer får dokumentene tilbake. En praksis fra retten som i tilfelle skal legge opp til at påtalemyndighetens kjæremålsfrist skal muligens vært utgått før dokumentene kommer i retur er ikke akseptabel idet det selvfølgelig er vanskelig å avgi kjæremål over en kjennelse, uten å ha dokumentene tilgjengelige. Om kopien i det hele tatt har vært sendt fra Indre Sogn forhørsrett, tillater jeg meg å bemerke at det i så fall ikke burde vært gjort.
Som foran nevnt, anføres altså herfra at kjæremålet over Indre Sogn forhørsretts kjennelse var rettidig fremsatt.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det er tale om et videre kjæremål som retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling, jf straffeprosessloven §388 nr. 2. Siktede hevder at lagmannsretten skulle ha avvist påtalemyndighetens kjæremål til lagmannsretten som for sent fremsatt.
Utvalget har funnet avgjørelsen vanskelig, men er kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem. Det avgjørende spørsmål er om brev av 16. desember 1988 fra Indre Sogn forhørsrett med kopi av forhørsrettens kjennelse ble mottatt av Hordaland politikammer innenfor vanlig postgang, eller om forhørsrettens kjennelse først ble meddelt politikammeret da hele saken innkom fra Sogn politikammer 20. januar 1989.
Det foreligger tre muligheter, som alle isolert sett er usannsynlige. Forhørsrettens brev av 16. desember 1988 kan ved en ekspedisjonsfeil ikke være sendt Hordaland politikammer. Brevet kan være kommet bort i posten. Eller brevet kan ha kommet frem til Hordaland politikammer uten å være journalført der og uten å kunne etterspores. Slik saken ligger an, finner utvalget ikke å kunne bygge sin avgjørelse på det siste alternativet, med den konsekvens at påtalemyndigheten skulle ha tapt sin adgang til å påkjære forhørsrettens kjennelse. Det kan i denne forbindelse også pekes på at påtalemyndighetens kjæremål ikke ble fremsatt senere enn den ekspedisjonsmåte som må anses som den ordinære, jf politiets påtegning av 24. april 1989, skulle tilsi.
Man bemerker for ordens skyld at kjæremålet skulle ha vært erklært for forhørsretten som så skulle ha meddelt det til siktede, jf straffeprosessloven §380 og §381, men kjæremålsutvalget finner etter omstendighetene at kjæremålsfristen allikevel må anses overholdt.
Kjennelsen er enstemmig.