HR-1989-980-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-06-29 |
| Publisert: | HR-1989-00980s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 980/1989, jnr. 469/1989. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Philipson, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §388, EMK (1999), EMK (1999) |
A ble den 27. juni 1988 ilagt parkeringsgebyr fordi han hadde parkert i strid med skilt nr. 807.8 "bevegelseshemmede". Han klaget til Bodø forhørsrett over gebyrileggelsen, som ble stadfestet av forhørsretten ved kjennelse av 2. november 1988. A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett som den 2. februar 1989 avsa kjennelse med slik slutning: "Kjæremålet forkastes." Når det gjelder saksforholdet og As anførsler for lagmannsretten, vises til lagmannsrettens premisser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålserklæringen er sålydende: Det kjæres herved over saksbehandlingen ved Bodø byrett og Hålogaland lagmannsrett. Mottok den 24. april 1989 av lensmannen i Bodin, Raymond Orø, lagmannsrettens kjennelse av 2. februar 1989. Det manglet noe som visstnok skal være en veiledning for domfelte og kjæremålet settes derfor opp som punktvise kommentarer/imøtegåelse av rettsboken. I rettsbokens side 2 anfører retten at det "ikke er påbudt at klageren er til stede når forhørsretten behandler klagen." Jeg bemerker at jeg av lensmannen mottok innstevning fredagen før retten skulle settes på tirsdag 22. november 1988. Jeg hadde ikke mottatt noen innkalling eller annen henvendelse fra forhørsretten om møtet den 22. november 1988. Ved lensmannens besøk var jeg sengeliggende og stod bare opp under hans besøk. På den korte tiden, 4 dager inkluderte helg, fra lensmannsbesøket til forhørsrettsmøtet, rakk jeg bare å utferdige et skriv til retten med protest mot avholdelse av møtet på det oppgitte tidspunkt. Jeg var avskåret fra å innstevne mine 2 vitner på at jeg stod lovlig parkert og slett ikke feilparkert på et dengang ikke oppmerket felt. Det er i alle fall en menneskerett å få forsvare seg i saker reist mot seg. Etter telefonhenvendelse til Justisdepartementet har jeg fått meg tilsendt fotostatkopier av Europarådets menneskerettighetskonvensjon, ratifisert av Norge 15. januar 1952. I denne sak mener jeg at Art. 6, pkt. 3 b, c om å forsvare seg personlig, og d om å få innstevne og avhøre forsvarsvitner, er brutt ettertrykkelig og anfører derfor dette som kjæremålsgrunn. Når lagmannsretten på side 2 anfører at "og de øvrige dokumentene er enten blitt adressert til ham", vil jeg opplyse at jeg ikke har mottatt slike I neste avsnitt skriver lagmannsretten: "At saken ble fremmet i hans fravær, kan derfor under ingen omstendighet være en feil som kan antas å ha innvirket på avgjørelsens innhold...". Jeg protesterer I forhørsretten har man hatt et vitne fra Bodø kommune, som i stedet for å uttale seg om sakens fakta, beviselig etter rettsboken har uttalt seg i generelle vendinger på en meget diffus måte. Dette hadde jeg kunnet imøtegå personlig og med andre bevis (bl.a.fotos) ved en utsettelse av saken og dermed personlig fremmøte (se foran om Art. 6). Når lagmannsretten nederst på side 2 og øverst på side 3 anfører at retten den 19. desember 1988 har sendt meg kopisett av saksdokumentene, vil jeg anføre: 1) Retten har sendt dokumenter i verste julestriden med ekstra virvar i postverket. 2) Jeg befant meg på Regionsjukhuset i Umeå, Sverige, med innleggelse der grunnet mangel på undersøkelses- og behandlingsmuligheter i Norge. 3) All post unntatt aviser og julehilsener til meg var f.o.m. 12. desember 1988 omadressert til Umeå, og jeg har ikke fått noen saksdokumenter videresendt derifra tilbake til Norge. 4) I årevis har jeg hatt mistanke om at sterk sørøstvind har sugd opp post fra postkassene på et stativ, hvor også min postkasse er plassert. Den 14. april 1989 fikk jeg endelig bevis på dette, da jeg ca 1 time etter postbudets ombæring der fant postkassen tom. Ved personlig besøk på Løpsmarka postkontor umiddelbart etterpå, kunne postbudet opplyse at han hadde lagt i avis, 2 brev og noe annet, som altså var blåst vekk. Ny postkasse kjøpt og plassert samme ettermiddag. Postkontorets telefonnummer er (081) 10 370 for eventuell kontroll av det anførte.
Vedlagt følger 3 stk. fargefotos, hvor foto nr. 1 viser det aktuelle området for gebyrileggelsen. På bildet, tatt i oktober 1988, ser man P-skiltet med underskilt 807.8 "bevegelseshemmede" med underskilt "1 plass". Skiltet med tekst "1 plass" er utelatt i gebyret. Når lagmannsretten på side 3 skriver "Skilt 552 "parkering" med underskilt 807.8 "bevegelseshemmede" gjelder fra der det er plassert og videre i kjøreretningen frem til nærmeste veikryss eller nytt skilt, i dette tilfelle skilt nr. 372 "parkeringsforbud" med underskilt P-20 minutter", har dette ingen relevans til saken. Videre anfører retten i siste avsnitt at det er 3 meter fra gatekrysset til skilt 552 og derfra 5,5 m til skilt 372, blir spørsmålet om hva de 3 metrene fra gatekrysset og frem til skilt 552 skal brukes til, særlig da det ikke fantes noen markering ved maling i gaten på daværende tidspunkt. Ut ifra den øvrige plassering av skilt 552 i resten av Bodø, hvor skiltene er plassert helt foran eller nær midten av reserverte plasser for bevegelseshemmede (se fotos nr. 2 og 3), er det derfor rimelig å anta at plassen foran posthuset også skulle beregnes fra gatekrysset og frem ca 5 meter. At skilter nær gatehjørner/gatekryss settes noe frem/ midt på reservert plass, er vanlig og i grunnen ganske logisk, da skilter plassert nær gatehjørner ofte blir kjørt ned av større biler, som sneier gatehjørner. Ut ifra de stedlige forhold hadde det derfor vært av største betydning at jeg hadde fått være til stede i en forhørsrett, som jeg altså av helsemessige og andre grunner ikke kunne være til stede i den 22. november 1988. Til orientering nevnes at det ikke fantes noen pil under skilt 552 på det aktuelle tidspunkt. Dette er imidlertid satt opp senere, og tilsvarende er gjort for resten av disse plassene i Bodø by, åpenbart som en konskvens av denne saken. Såvidt vites har hverken forhørsretten eller lagmannsretten gjort forsøk på å kontakte meg over telefonen eller på annen måte gjort forsøk på å tilfredsstille sin undersøkelsesplikt for sakens fullstendige opplysning.
Slutning:
Jeg ber om at avgjørelsene i forhørsretten og lagmannsretten oppheves." Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsadgangen og kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset ved bestemmelsene i straffeprosessloven §388.
Det er ikke angitt i kjæremålserklæringen hvilket eller hvilke av alternativene i §388 som gjøres gjeldende, men kjæremålsutvalget antar at kjæremålet gjelder saksbehandling og lovanvendelse.