HR-1990-12-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-01-09 |
| Publisert: | HR-1990-00012k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 12 K/1990, jnr 350/1989 |
| Parter: | Rigmor og Olaf Bommen (advokat Tom Faye) mot Asbjørn B Westerheim (advokat Alfred G Kvamme). |
| Forfatter: | Røstad, Hellesylt, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §3, Husleieloven (1939) §39, Tvistemålsloven (1915) §404, Husleiereguleringsloven (1967) |
Asbjørn B Westerheim begjærte i prosesskrift 16. februar 1988 til Bergen namsrett Rigmor og Olaf Bommen kastet ut fra leiligheten de leide i Konvalvei 1, Bergen.
Rigmor og Olaf Bommen inngikk 31. januar 1980 leiekontrakt med daværende eier av eiendommen Thor-Steinar Christensen. Rigmor Bommen hadde i følge leiekontrakten leierett for sin livstid, men leiekontrakten inneholder en vanlig klausul om utkastelse ved manglende leiebetaling, jf tvangsfullbyrdelsesloven §3 nr. 9. Kontrakten inneholder følgende bestemmelse om regulering av husleien:
"Den årlige leiesum utgjør kr 3.036,- i 1979. Leien kan reguleres med 1 måneds skriftlig varsel i henhold til husleiereguleringslovens bestemmelser."
Westerheim sendte 30. desember 1987 skriftlig påkrav til Rigmor og Olaf Bomme for skyldig husleie i perioden juni 1985 til desember 1987, jf husleieloven §39 første ledd. Rigmor og Olaf Bommen hadde motsatt seg leieforhøyelser, og det var oppstått husleierestanser ved at de fortsatte å betale den tidligere fastsatte husleie. Bergen byrett avsa dom 12. januar 1989 mellom partene. Etter dommen kunne leieforhøyelsen om den ble satt i verk, ikke settes til høyere enn kr 750,- pr. måned.
Bergen namsrett avsa 22. september 1989 kjennelse med slik slutning:
"1. Rigmor og Olav Bommen utkastes av Konvalvei 1, i Bergen.
2. Rigmor og Olav Bommen tilpliktes å betale saksomkostninger til Asbjørn B. Westerheim med kr. 5.850,- - kroner femtusenåttehundre og femti - innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av denne kjennelse."
Rigmor og Olaf Bommen påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 20. november 1989 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Rigmor og Olav Bommen tilpliktes å betale saksomkostninger til Asbjørn B. Westerheim med kr. 4.500,- - kroner firetusenfemhundre 00/100. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Lagmannsretten kom til at Rigmor og Olaf Bommen hadde opparbeidet en betydelig husleiegjeld til Westerheim, og at leieforholdet var basert på den opprinnelige leiekontrakt av 31. januar 1980. Lagmannsretten kom også til at Westerheim ikke hadde frafalt kravet på forhøyelse av leien, og at Rigmor og Olav Bommen ikke hadde gått fram etter reglene i husleieloven §39 annet ledd, jf §35 om deponering.
Saksforholdet går ellers fram av namsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Rigmor og Olaf Bommen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at namsretten og lagmannsrettens kjennelser beror på misforståelser og feiltolkninger av husleieloven §39 annet ledd og §35. Det vises til at regulering av husleien i husleiekontrakten tok sikte på å hindre en leieforhøyelse korresponderende med leiene i markedet, og prisnemndas leiefastsettelse har ikke tatt hensyn til dette. Heller ikke i byrettsaken ble denne forståelsen om begrensningen i retten til å forhøye husleien vurdert. Heller ikke namsretten og lagmannsretten i utkastelsessaken har brydd seg om leiekontrakten til tross for at den har vært fremlagt og at det ble gitt gjentatte presiseringer av dens betydning. Det vises videre til at Westerheim i flere år har mottatt leie uten forbehold. Da kan han ikke gå tilbake på dette og fremsette utkastelsesbegjæring så lang tid etterpå. Det er feil det lagmannsretten påpeker med deponering. Dette kan først gjøres når saken er innbrakt for domstol eller namsrett. Westerheim har ikke forlangt deponering, og retten til utkastelse suspenderes. Det er for namsretten fremsatt tilbud om deponering av skyldig husleie. De tilkjente saksomkostninger for lagmannsretten synes høye. Det er også innkommet et senere prosesskrift fra de kjærende parter.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Begjæringen om utkastelse tas ikke til følge."
Westerheim gjør i sitt tilsvar gjeldende at såvel namsrettens som lagmannsrettens begrunnelse innebærer en riktig bevisvurdering og rettsanvendelse.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse stadfestes. Rigmor og Olaf Bommen dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at ved kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål er utvalgets kompetanse begrenset, jf tvistemålsloven §404.
Utvalget kan ikke se at det foreligger noen feil ved tolkingen av en lovforskrift eller ved lagmannsrettens saksbehandling. Bevisbedømmelsen eller den konkrete anvendelse av loven - subsumsjonen - kan utvalget ikke prøve. Utvalget skal for øvrig peke på at det forut for namsrettens og lagmannsrettens kjennelser forelå en rettskraftig avgjørelse om størrelsen av den lovlige husleie.
Kjæremålet må etter dette bli å forkaste.
De kjærende parter må svare saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Beløpet settes til 3.500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Rigmor og Olaf Bommen til Asbjørn B Westerheim 3.500 - tretusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.