HR-1990-1205-S

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato:	1990-07-12
Publisert:	HR-1990-01205s
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Lnr 1205/1990, jnr 840/1990.
Parter:
Forfatter:	Røstad, Philipson, Langvand
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §127, Løsgjengerloven (1900) §17, Straffeprosessloven (1981) §350

Statsadvokatene i Rogaland utferdiget 6. desember 1989 tiltalebeslutning mot A, født xx.xx.1964. Tiltalens post I og II.1 gjaldt forbrytelse mot straffeloven §127 første ledd annet straffalternativ og overtredelse av drukkenskapsloven §17. Grunnlaget for de to tiltaleposter er beskrevet slik:

"Natt til søndag den 8. oktober 1989 ca kl. 0010 i X, Y var politikonstabel B i ferd med å pågripe og sette håndjern på C som han (B) like forut hadde lagt i bakken. Mens C ennå lå nede og politikonstabel B satt over ham, forsøkte han å hindre pågripelsen ved å ta tak med sin høyre hånd i venstre jakkekrage på politikonstabel B's uniformsjakke (kjørejakke) og dunke ham hardt med knyttet hånd på haken/venstre side av munnpartiet slik at politikonstabel B mistet balansen, gikk bakover og dermed mistet kontrollen over C."

Ved dom av 27 april 1990 ble tiltalte frifunnet for de to forannevnte saksforhold. Han ble dømt for overtredelse av tiltalens post II.2 som også gjaldt overtredelse av drukkenskapsloven §17. Den frifinnende del av dommen ble avsagt under dissens, idet rettsformannen stemte for fellelse.

Statsadvokatene i Rogaland har påanket dommen for så vidt angår frifinnelsen. Anken retter seg mot lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Flertallet må anses å ha bygget på en uriktig oppfatning av loven forsettsbegrep.

Høyesteretts kjæremålsutvalg er enstemmig kommet til at den frifinnende del av dommen må oppheves, jf. straffeprosessloven §350 nr. 1.

Den samlede herredsrett har bygget på at tiltaltes kamerat, C etter å ha ropt og skreket mot polititjenestemenn som var i ferd med å pågripe en tredje person, ble lagt i bakken av en politikonstabel da han nektet å bli med politiet frivillig for å oppgi personalia. Retten har videre om hendelsesforløpet og det objektive gjerningsinnhold uttalt:

"Mens politikonstabel B satt på huk eller overskrefs over magen på C, gikk tiltalte, ifølge polititjenestemennene B og D, bort til B tok tak med sin høyre hånd i venstre jakkekrage på Bs uniformsjakke og dunket ham hardt med knyttet hånd på haken slik at han mistet balansen, falt bakover og mistet kontrollen over C.

Retten er enig i at den ovennevnte handling objektivt sett dekkes av gjerningsbeskrivelsen i straffeloven §127."

Rettens flertall, de to meddommerne, har imidlertid kommet til at tiltalte ikke har opptrådt forsettlig. Det heter i deres begrunnelse:

"Denne konklusjon baserer seg på en helhetsvurdering av situasjonen, dvs. fra tiltalte kom ut fra Z til voldsutøvelsen mot politimannen fant sted. Tiltalte forsøkte å hindre at C kom i konflikt med politiet. Dette forsøkte han gang etter gang. I det hele opptrådte han som politiets hjelper. Det er i denne situasjon uforståelig at tiltalte plutselig med vilje skulle angripe politimannen på en slik måte som det skjedde. Tiltalte har ikke på noen måte hatt noe ønske om å utøve vold mot politimannen."

Utvalget finner at flertallet her har bygget på feil lovanvendelse med hensyn til kravet til forsett som skyldform. En enstemmig rett har lagt til grunn at tiltalte tok tak i jakken til politikonstabel B, "dunket ham hardt med knyttet hånd på haken slik at mistet balansen, falt bakover og mistet kontrollen over C". Den voldsanvendelse som tiltalte her utviste, utgjør "vold" i relasjon til straffeloven §127 og oppfyller kravene til forsettlig adferd. Frifinnelsen på dette punkt må således oppheves.

Også frifinnelsen for tiltalen for overtredelse av drukkenskapsloven §17 må oppheves på grunn av uriktig lovanvendelse. Herredsrettens flertall har innskrenket seg til å fastslå at det her ikke har foreligget forsett. Straffebudet likestiller imidlertid forsettlig og uaktsom overtredelse.

Slutning:

Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt angår dommens punkt 2.