HR-1990-1257-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-07-20 |
| Publisert: | HR-1990-01257s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 1257/1990, jnr 375/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Backer, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §267, Straffeprosessloven (1981) §172, §388, §268 |
Politiadjutanten ved Sandefjord politikammer siktet 30. april 1990 A for overtredelse av straffeloven §267 annet ledd, jf. §268 annet ledd ved fredag 27. april 1990 på Haukerød postkontor i Sandefjord å ha truet en postfunksjonær med revolver og tvunget ham til å utlevere seg ca 35.000,- kroner i kontanter. A ble samtidig begjært varetektsfengslet for 8 uker.
Ved Sandefjord forhørsretts kjennelse 30. april 1990 ble A tillatt holdt i varetektsarrest frem til 25. juni 1990.
15. mai krevet A seg løslatt under henvisning til at det ikke var spesielle grunner for varetekt og at varetektsarrest var et uforholdsmessig inngrep. Sandefjord forhørsrett behandlet As krav om løslatelse 8. juni 1990, men besluttet at den opprinnelige fengslingsfrist fortsatt skulle gjelde. A påkjærte kjennelsen, men kjæremålet ble forkastet av Agder lagmannsrett 12. juni 1990.
Ved Sandefjord forhørsretts kjennelse 22. juni 1990 ble varetektsfengslingen forlenget til 20. august 1990. A påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett som 25. juni forkastet kjæremålet.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil saksbehandling og feil lovforståelse; Lagmannsrettens kjennelse lider av mangelfull begrunnelse når den ikke konkret har drøftet de forhold som ble gjort gjeldende i kjæremålet, og lagmannsretten har heller ikke beskrevet sin sin forståelse av straffeprosessloven §172.
A har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: Agder lagmannsretts kjennelse av 25. juni 1990 oppheves.
Subsidiært: A løslates."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet, men har ikke hatt bemerkninger til realiteten.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf. straffeprosessloven §388.
Lagmannsretten har - etter å ha gjengitt anførslene i kjæremålet - henvist til forhørsrettens begrunnelse, som den i det vesentlige kan tiltre. Spørsmålet om løslatelse var tidligere behandlet av forhørsretten 8.juni 1990 og av lagmannsretten 12. juni 1990, og lagmannsretten henviser i den nå påkjærte kjennelse også til den begrunnelse den selv ga i kjennelse 12. juni. Lagmannsretten tilføyer at den ikke kan se at det av kjæremålet er fremkommet noe som gir grunnlag for å endre forhørsrettens kjennelse.
Utvalget mener at lagmannsretten etter omstendighetene ikke var forpliktet til å gå inn på de enkelte anførsler i kjæremålet. Forhørsretten hadde gitt en forholdsvis utførlig begrunnelse, og anførslene var ikke nye eller av slik karakter at det var nødvendig å kommentere dem enkeltvis.
Dette gjelder også den del av anførslene som gjelder forståelsen av sraffeprosessloven §172. Det forhold at dette er en kan bestemmelse er ikke poengtert i forhørsrettens kjennelse. At forhørsretten og lagmannsretten var klar over dette fremgår imidlertid av kjennelsene 8. og 12. juni 1990, og som nevnt henviser lagmannsretten til sistnevnte kjennelse.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.