HR-1990-1261-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-07-24 |
| Publisert: | HR-1990-01261s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 1261/1990, jnr 387/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Skåre, Backer, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §268, §317, §147, §227, §228, §257, §267, §329, Domstolloven (1915) §108, Straffeprosessloven (1981) §171, §184, §388 |
A, født xx.xx.1953 ble av Bergen byrett 30. mai 1990 idømt en fengsesstraff av 2 år og 10 måneder for to ran (straffeloven §268 første ledd, jf. §267 første ledd), to tilfeller av legemsfornærmelse (straffeloven §228 første ledd), ett tilfelle av trusler (straffeloven §227 første ledd), ett innbrudd (straffeloven §147), to simple tyverier (straffeloven §257), to helerier (straffeloven 318, jf. §317 første ledd) og ett tilfelle av å nekte å følge pålegg fra politiet (straffeloven §329 første ledd).
I straffskjerpende retning la byretten vekt på at siktede tidligere er domfelt 19 ganger, bl.a for ran og voldsforbrytelser, og at de straffbare handlinger i den nye sak delvis var begått under prøveløslatelse fra soning og under permisjon fra soning.
A har fremsatt begjæring om ny behandling av saken for lagmannsretten. Subsidært har han anket over straffutmålingen. Dommen er således ikke rettskraftig.
Fra medio mars 1990 har A vært varetektsfengslet. Han ble ved Bergen forhørsretts kjennelse 27. juni 1990 med grunnlag i straffeprosessloven §184, jf. 185, jf. §171 nr. 3 undergitt forlenget varetektsfensling frem til 25. juli 1990 kl. 15.00.
Under behandlingen av fengslingssaken i Bergen forhørsrett den 27. juni 1990 gjorde A gjeldende at byrettsdommer B måtte anses inhabil til å behandle fengslingsspørsmålet. Fungerende byrettsjustitiarius C avgjorde habilitetsspørsmålet. Det ble avsagt slik kjennelse i habilitetssaken:
"Dommer B er ikke inhabil ved behandlingen av fengsling av A."
A påkjærte både forhørsrettens fengslingskjennelse og dens kjennelse i habilitetssaken til Gulating lagmannsrett. Ved lagmannsrettens kjennelser 28. juni 1990 ble As kjæremål over forhørsrettens kjennelser forkastet.
Om saksforholdet for øvrig vises til de nevnte kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens fengslingskjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Man forstår det slik at hans kjæremål også omfatter lagmannsrettens særskilte kjennelse om inhabilitetsspørsmålet. A anfører at den byrettsdommer som behandlet saken i Bergen forhørsrett må anses inhabil fordi han har ledet etterforskning mot ham i andre saker og dessuten har hatt et aktorat mot ham som politiembetsmann. A anfører videre at det er en feil at utskrift av strafferegisteret ikke ble fremlagt da det hadde særlig betydning for å få klarlagt om det forelå gjentakelsesfare. På denne bakgrunn begjærer A seg løslatt.
Påtalemyndigheten har gitt tilslutning til forhørsrettens og lagmannsrettens vurderinger og kjennelser og påstår at kjæremålet må forkastes.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har funnet det hensiktsmessig å behandle kjæremålene over lagmannsrettens kjennelser samlet. Det dreier seg om videre kjæremål, der utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.
Det er noe uklart om anførselen om at utskrift av strafferegisteret ikke ble fremlagt gjelder lagmannsrettens behandling av saken. Utvalget bemerker at det ut fra de dokumenter som ellers forelå ikke kan anses å være begått feil ved saksbehandlingen selv om saken i tilfelle ble avgjort uten at utskrift av strafferegisteret forelå.
Når det gjelder lagmannsrettens lovtolking, er det ikke anført hvilke lovbestemmelser som skal være tolket feil. Lagmannsretten har foretatt en konkret vurdering av den betydning siktedes tidligere kriminalitet har for spørsmålet om det er grunn til å frykte for at han vil begå nye straffbare handlinger. Denne vurdeing kan utvalget ikke prøve.
Inhabilitetsspørsmålet for byrettsdommer B må etter formuleringene i lagmannsrettens kjennelse vært vurdert etter domstolsloven §108. Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket denne bestemmelse feil ved ikke å finne byrettsdommeren inhabil på grunn av de forhold som er beskrevet i forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser. Den skjønnsmessig vurdering av inhabilitetsspørsmålet kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålene blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålene forkastes.