HR-1990-134-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-03-22 |
| Publisert: | HR-1990-00134k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 134 K/1990, jnr 70/1990. |
| Parter: | Nina Bugge mot Norwegian Petroleum Consultants A/S (advokat Olav E Klingenberg). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §189, §404, §179, §199 |
Ved stevning av 13. juni 1989 reiste Nina Bugge, som ikke har prosessfullmektig, sak mot Norwegian Petroleum Consultants A/S med påstand om at saksøktes oppsigelse av henne i arbeidsforhold skulle kjennes ugyldig.
Den 8. november 1989 avholdt Asker og Bærum herredsrett saksforberedende møte i saken. Saksøkte fremsatte 14. august 1989 begjæring om fratreden, og 15. november 1989 avsa herredsretten kjennelse med slik slutning:
"Nina Hugge fratrer sin stilling i Norwegian Petroleum Consultants A/S med virkning fra 1. juli 1989, mens søksmålet om oppsigelsens gyldighet behandles ved Asker og Bærum herredsrett."
Samme dag besluttet herredsretten i medhold av tvistemålsloven §189 første ledd nr l, å nekte ført 6 av de 12 vitnene Bugge hadde påberopt seg. Herredsretten mente at det som var opplyst om hva disse vitnene skulle forklare seg om, ikke vedkom saken.
Nina Bugge påkjærte kjennelsen og beslutningen til Eidsivating lagmannsrett, som 17. januar 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Herredsrettens kjennelse av 15. november 1989 stadfestes.
2. Herredsrettens beslutning av 15. november 1989 stadfestes.
3. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken."
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de nevnte avørelser.
Nina Bugge har i rett påkjært - kalt anke - lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun anfører vedrørende spørsmålet om fratreden blant annet:
"Tar man i første omgang herredsrettens kjennelse om fratredelse, så er det allerede utelatt en mengde ting som går i min favør/mye ble ikke protokollert som ville styrke min grunn for usaklig oppsigelse. For det første så er det meget alvorlig saksbehandlingsfeil at herredsretten lar vitnet herr Vidar Wærp komme stedenfor styreformannen og dertil uten fullmakt. Wærp som er personalsjef i NPC A/S hadde ulovlig tilstedevære under rettsmøtet."
Det heter videre i kjæremålet:
"Herredsretten nevner at jeg ikke fikk sykemelding, derfor et ulegitimert fravær. Jeg tok kontakt allerede den 23. januar 1989 med bedriftslegen og jeg fikk ingen tilbakemelding. Da jeg hadde meget dårlig erfaring med dr. Norseth, måtte jeg se meg nødt til anmelde ham til politiet i begynnelsen av februar. Jeg var hos dr. Norseth den 14. februar 1989 men fikk ingen sykemelding og han gadd ikke å undersøke meg."
Den kjærende part hevder at når hun ikke fikk sykemelding ble hun nødt til å ta annet midlertidig arbeid for å klare seg. Hun mener kjæremålsmotparten presset henne inn i en slik situasjon, for nå å kunne hevde at hun har hatt et ulegitimert fravær.
Når det gjelder vitneførselen, hevder hun blant annet at herredsretts dommeren har begått saksbehandlingsfeil ved ikke å gjøre bruk av tvistemålsloven §199 tredje ledd for å beskytte/ivareta vitnenes interesser.
Den kjærende part mener også at dommerens bruk av tvistemålsloven og domstolsloven gjør henne ugild, idet hun hele tiden kun har ivaretatt motpartens interesser. Den kjærende part hevder også å ha blitt avbrutt av dommeren flere ganger i det saksforberedende møtet. Hun karakteriserer dommerens oppførsel som utilbørlig.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Lagmnnsrettens stadfestelse av herredsrettens kjennelse av 15. november 1989 forkastes.
2. Lagmannsrettens stadfestelse av herredsrettens beslutning av 15. november 1989 forkastes.
3. Saksomkostninger tilfaller min motpart (NPC A/S)."
NPC A/S ha tatt til motmæle og inngitt tilsvar. Når det gjelder spørsmålet om fratreden, hevdes det at lagmannsretten har bygget på en riktig rettsanvendelse og bevisbedømmelse når den har funnet at det er urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling. Det hevdes ikke å hefte noen saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens avgjørelse.
Det hevdes videre at lagmannsretten har vurdert den kjærende parts krav om vitneførsel korrekt i medhold av tvistemålsloven §189 første ledd nr 1. Kjæremålsmotparen tar avstand fra påstanden om at det skulle foreligge et samarbeid mellom ham og herredsrettens dommere. Det er lagt ned slik påstand i spørsmålet om fratreden:
"Kjæremålet over Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 17. januar 1990 forkastes og kjennelsen stadfestes. Kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."
I spørsmålet om vitneførsel er det lagt ned slik påstand:
"Kjæremålet over Eidsivating lagmannsretts beslutning av 17. januar 1990 forkastes og beslutningen stadfestes. Kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger for såvel herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsadgangen er begrenset ved bestemmelsene i tvistemålsloven §404, der det uttrykkelig angis hva som kan danne grunnlag for kjæremål. Kjæremålserklæringen peker ikke på slike grunner som §404 omhandler. Av det som sies, fremgår imidlertid at det som i tilfelle kunne ha vært aktuelt, er "saksbehandlingen ved lagmannsretten" (§404 nr 2) eller "tolkingen av en lovforskrift" (§404 nr 3).
Det er bare selve lovtolkingen, ikke den konkrete rettsanvendelse, som i tilfelle kan prøves av kjæremålsutvalget. Verken når det gjelder spørsmålet om fratredelse av stillingen eller spørsmålet om bevisføring, har den kjærende part pekt på noe lovtolkingspørsmål som kan prøves av utvalget.
Angrepet på saksbehandlingen gjelder saksbehandlingen i herredsretten, men det er som allerede nevnt, bare saksbehandlingen i lagmannsretten som kan gi grunnlag for kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det kan ikke sees å være mangler ved lagmannsrettens saksbehandling som kan ha hatt betydning for avgjørelsen.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Avgjørelsen av spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til den avgjørelse som avslutter saken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
Avgjørelsen av spørsmålet om saksomkostninger utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd annet punktum.