HR-1990-1453-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-09-06 |
| Publisert: | HR-1990-01453s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 1453/1990, jnr 851/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Skåre, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §391 |
Ved Hålogaland lagmannsretts dom 2. juni 1989 ble A dømt for overtredelse av straffeloven §162 annet, jf. første ledd til en straff av fengsel i 2 år for å ha sendt et parti på 3,4 kg hasjisj fra X til Y. Etter anke fra domfelte satte Høyesterett straffen ned til 1 år og 6 måneder.
2. april 1990 begjærte A straffesaken gjenopptatt under henvisning til straffeprosessloven §391 nr. 3. Hun vist til et brev som B 11. november 1989 sendte til Oslo politikammer og som viste at A var uvitende om at det ble plassert hasjisj i hennes pakke.
Hålogaland lagmannsrett avsa 30. mai 1990 kjennelse med denne slutning:
"Begjæringen tas ikke til følge."
Det nærmere saksforhold fremgår av lagmannsrettens dom og kjennelse.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av saksbehandlingsfeil. Hun har i den forbindelse vist til at B og C burde vært avhørt ved bevisopptak før lagmannsretten traff sin avgjørelse. Lagmannsretten har dessuten misforstått brevet fra B. Hans poeng var ikke at det var flere om å sende hasjisj i pakken, men at A var uvitende om at det i det hele tatt ble sendt hasjisj i pakken.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
I brev til Tromsø politikammer datert 11. november (sannsynligvis 1989) opplyser B, som ikke har vært avhørt i saken, at han "en tid før det straffbare forhold inntraff" ved en tilfeldighet kom til å overhøre en "samtale mellom C og D ( Z)". Han hevder at han "hørte C tilby sine tjenester til D. Hvor det ble avtalt å sende A hasj uten hennes samtykke. For som han sa "Henne kan jeg bare banke litt vett inn i hue på"."
Hvis en slik samtale har funnet sted, og C har gitt uttrykk for at han ville "sende A hasj uten hennes samtykke" vil dette kunne være et bevismoment av vekt. Kjæremålsutvalget finner derfor at B og C bør søkes avhørt ved bevisopptak før det avgjøres om saken skal gjenopptas. Selv om Høyesteretts kjæremålsutvalg har full kompetanse i gjenopptakelsessaken, anses det riktigst og mest hensiktsmessig at gjenopptakelsesspørsmålet vurderes på ny av lagmannsretten etter at de nevnte vitner er avhørt. Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.