HR-1990-1454-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-09-06 |
| Publisert: | HR-1990-01454s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 1454/1990, jnr 365/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Skåre, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, §257, §258, §267, §268, §62, Straffeprosessloven (1981) §391, §392, §397 |
Kjennelse:
Agder lagmannsrett avsa 26. februar 1990 dom som for A's vedkommende har slik domssluning:
"A, født xx.xx.1970, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §233 annet jfr. første ledd, §258 jfr. §257, §268 annet ledd jfr. §267 første og annet ledd, samt §268 første ledd jfr. §267 første ledd, alt sammenholdt med §62 første ledd, til en straff av fengsel i 8 - åtte - år. I straffen fragår 351 dager for varetektsfengsel. Påstanden om sikring tas ikke til følge."
Dommen er påanket av påtalemyndigheten. Anken gjelder straffutmålingen og avgjørelsen av sikringsspørsmålet. Anken er henvist til Høyesterett.
A fremsatte 22. mars 1990 begjæring til Agder lagmannsrett om gjenopptakelse med hjemmel i straffeprosessloven §391 nr 3, subsidiært §392 annet ledd. Av begjæringens innhold fremgikk at den bare gjaldt tiltalen vedrørende forbrytelse mot straffeloven §233. Begjæringen var begrunnet med at hennes medtilalte B kan ha forklart seg uriktig for lagmannsretten om As rolle i drapssaken. De ble vist til en samtale B hadde med C 13. mars 1990. Samtalen er referert i Cs brev av 15. mars til advokat Westlye. Brevet fulgte som vedlegg til begjæringen om gjenopptakelse. I forbindelse med begjæringen om gjenopptakelse ble det begjært rettslig avhør av blant andre B og C.
Begjæringen ble forkastet ved Agder lagmannsretts kjennelse 25. juni 1990. Lagmannsretten fant ikke grunn til å innhente ytterligere opplysninger eller beslutte bevisopptak.
Saksforholdet og den nærmere begrunnelse for begjæringen om gjenopptakelse og påtalemyndighetens bemerkninger til begjæringen fremgår av lagmannsrettens dom og kjennelse.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun har i kjæremålet vist til anførslene for lagmannsretten. Hun har bedt om at B og C, og eventuelt også D blir avhørt før spørsmålet om gjenopptakelse blir avgjort.
A har forøvrig ved sin forsvarer anført følgende:
"Forsvaret prosederte på at B løy fordi han ikke ville stå alene om drapet. Det er bekreftet at han forklarte seg usant under hovedforhandlingen.
Det er åpenbart at Bs endrede forklaring isolert sett er en ny omsendighet som sammen med bevisene i saken forøvrig er egnet til å føre til frifinnelse. Jeg minner igjen om lagmannsrettsbelæring, hvoretter A ikke kunne dømmes dersom hun var helt passiv.
Subsidiært gjøres gjeldende at det er meget tvilsomt at dommen er riktig. Det er riktig at B i retten ga utrykk for at han husket alt svært godt. Poenget er at det nå kan føres bevis for at han forklarte seg uriktig.
Det er noe merkverdig når lagmannsretten betegner Bs nye forklaring som påfallende. Faktum er at samtalene med C bekrefter at han har forklart seg uriktig for lagmannsretten.
Lagmannsretten synes ikke å ha lest dokumentene godt nok. D har i en rettslig forklaring modifisert politiforklaringen på en slik måte at også hans forklaring åpner muligheten for at A var helt passiv...
Det er derfor ikke riktig når lagmannsretten anfører:
"Annerledes kunne det ha vært om det hadde foreligget opplysninger som tydet på at det han tidligere hadde forklart, var uriktig.""
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg er enstemmig kommet til at lagmannsrettens kjennelse bør oppheves.
De utsagn fra B som nå påberopes er fremkommet i en slik sammenheng at det er vanskelig å vurdere utsagnenes betydning og troverdighet. På bakgrunn av at Bs forklaring utvilsomt hadde en vesentlig betydning for avgjørelsen av skyldspørsmålet for As vedkommende, burde han etter utvalgets mening ha vært avhørt ved bevisopptak, jf straffeprosessloven §397 annet ledd. Ved den fortsatte behandling av saken bør det vurderes om det er grunn til å avhøre også D.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.