HR-1990-1455-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-09-06 |
| Publisert: | HR-1990-01455s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 1455/1990, jnr 356/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Skåre, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §216, Straffeprosessloven (1981) §292, Domstolloven (1915) §108, §171, §172, §265, §267, §272, §294, §388 |
Kjennelse:
A er ved tiltalebeslutning av 9. august 1988 utferdiget av statsadvokaten i Rogaland satt under tiltale ved Stavanger byrett for overtredelse av straffeloven §216. Grunnlaget for tiltalen var at han to ganger i 1987 bortførte ulovlig sin datter B som barnevernsnemnda i Stavanger hadde omsorgen for under pågående sak om foreldreretten, og unndro henne derved barnevernsnemndas omsorg.
I skriv av 24. januar 1990 fremsatte A diverse begjæringer vedrørende hovedforhandlingen i saken. Han begjærte således saken overført til Trondheim byrett, utsettelse av hovedforhandlingen, meddommere av begge kjønn, og bebudet krav om fremleggelse av en rekke dokumenter og innstevning av en rekke vitner. Skrivet ble supplert med et skriv av 26. januar 1990 fra hans forsvarer, advokat Jørstad, Y.
De fremsatte begjæringer tok Stavanger byrett standpunkt til i skriv 2. februar 1990 til advokat Jørstad. Fra skrivet gjengis følgende:
"Deres begjæring om å overføre behandlingen til Trondheim tas ikke til følge. Det påståtte straffbare forhold ble forøvet i Stavanger politidistrikt, og tiltale er i henhold til dette uttatt for Stavanger byrett.
Jeg finner heller ikke grunn til å utsette hovedforhandlingen som er berammet til 19. februar 1990. Tiltale ble reist den 9. august 1988, og hovedforhandling første gang berammet til 2. mars 1989. Kort tid før hovedforhandlingen begjærte tiltalte ny forsvarer oppnevnt, og hovedforhandlingen måtte av den grunn utsettes. Etter den tid har tiltalte hatt rikelig med tid til å forberede sitt forsvar. Når det gjelder bevisføringen, har retten tidligere avslått tiltaltes begjæring om fremleggelse av et notat utarbeidet av en polititjenestemann ved Stavanger politikammer den 30. mars 1987. Avslaget var begrunnet i straffeprosessloven §292, 2. ledd. Denne beslutning ble ikke påkjært.
Når det gjelder tiltaltes begjæring om bevisføring, jfr. hans brev av 24. januar 1990, er denne aldeles meningsløs. Jeg finner ikke grunn til å kommentere begjæringen ytterligere.
Jeg tør be om at De i samarbeid med tiltalte utarbeider en bevisoppgave som er realistisk, og som er relatert til den foreliggende tiltalebeslutning, idet jeg ikke finner Deres oppgave relevant.
Datteren B bør ikke utsettes for den påkjenning å møte for retten. Dette burde tiltalte innse. Psykolog Sæbø Jahr har ingen tilknytnlng til saken og vil ikke bli innkalt som vitne. Politibetjent Thorstensen er allerede oppgitt som vitne av påtalemyndigheten. Det samme er C.
Deres anførsel om mulig inhabilitet er ikke nærmere begrunnet".
A påkjærte de beslutninger som fremgår av byrettens skriv til Gulating lagmannsrett som 10. mai 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremål fra A forkastes".
Saksforholdet for øvrig og As anførsler for lagmannsretten fremgår av lagmannsrettens kjennelse.
Nødtvedt har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Han anfører at lagmannsretten har tolket domstolloven §108 uriktig. Når en dommer ikke kan ta stilling til skyldsspørsmålet både ved varetektsfengsling etter straffeprossessloven §172 og under hovedforhandlingen, jf Justisdepartementets rundskriv G-140/89, må tilsvarende rimeligvis gjelde de dommere som i denne sak har besluttet varetektsfengsling/anholdelse etter §171. Dette gjelder byrettsdommerne Bjarne Mellegaard, Henrik Lunde og Olav T. Laake.
Dertil må dommer Eivind Danbolt anses inhabil fordi han er dommer i den barnefordelingssak og den barnevernsak som ligger til grunn for straffesaken.
Da over halvparten av dommerne er direkte inhabile, må resten av dommerne ved samme domstol være inhabile på grunn av nært arbeidforhold til hverandre. Ettersom byrettsdommer Laake er inhabil vil han som ny leder av retten bevirke at resten av rettens dommere også blir inhabile.
Tilsvarende innvendinger reises mot habiliteten til Gulating lagmannsretts dommere. Mange av dommerne der har vært med på å stadfeste 3 fengslingskjennelser mot A i desember 1987 - januar 1988.
De avgjørelser som her påkjæres må settes til side som ugyldige, og saken bli å tilbakevise til ny behandling på grunn av byrettsjustitiarius Bjarne Mellegaard og lagdommernes inhabilitet.
Det må være en feil ved lagmannsrettens saksbehandling når retten verken har vurdert eller tatt hensyn til dette.
Det er videre i kjæremålet anført:
"Det tør hevdes at lagmannsretten har tolket hva som følger av straffeprosessloven §294, jfr. straffeprosessloven §265 og §267 m.h.t. dens plikt til å sørge for at saken blir fullstendig opplyst, i det en eller flere av de begjært framskaffede og tillatt framlagte dokumenter, samt begjært innkalte og avhørte vitner, enkeltvis eller som helhet må kunne anses som nødvendige for å bidra til en fullstendig opplysning av saken.
Når kun påtalemyndighetens bevis og vitner blir godtatt ført for retten og alle bevis og vitner jeg forøvrig ønsker å føre, blir nektet fremmet av retten, blir saken jo kun belyst ensidig fra påtalemyndighetens side, og jeg fratas alle reelle muligheter for å føre bevis for å bli frikjent.
Det tør også hevdes at det er en saksbehandling fra lagmannsrettens side, når retten har avvist alle mine bevis, og ikke vurdert konkret om de enkelte begjærte framskaffede og tillatt framlagte dokumenter og de enkelte vitner, bør kunne godtas."
A har for øvrig vist til sine anførsler for byretten og lagmannsretten. Han har nedlagt slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts kjennelse i kjæremål 41/1990 oppheves, og saken tilbakevises til Stavanger byrett eller Gulating lagmannsrett for ny behandling.
Subsidiært:
2. Straffesak S 156/1988 for Stavanger byrett overføres til behandling for annen domstol, prinsipalt til behandling for Trondheim byrett.
3. As bevisføringsbegjæringer overfor Stavanger byrett tas i sin helhet tilfølge, subsidiært tas etter rettens skjønn, delvis tilfølge."
Påtalemyndigheten som er kjent med kjæremålet, har ikke avgitt uttalelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og utvalgets kompetanse er derfor begrenset, jf straffeprosessloven §388. I det foreliggende tilfelle er det spørsmål om lagmannsretten har tolket de relevante lovbestemmelser riktig eller om det foreligger mangler ved lagmannsrettens saksbehandling, jf §388 nr 2 og 3.
Når det gjelder inhabilitets- og overføringsspørsmålet sier lagmannsretten:
"Det kan ikke ses at samtlige dommere ved Stavanger byrett er inhabile til å behandle straffesaken. Lagmannsretten går ut fra at habilitetsspørsmålet blir vurdert spesielt i forhold til den dommer som får til oppgave å administrere hovedforhandlingen. Man går ellers ut fra at justitiarius Mellegård dessuten vil ha fratrådt sitt embete etter oppnådd aldersgrense når hovedforhandlingen holdes. Noe grunnlag for overføring til Trondheim byrett er det ikke."
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten her bygger på uriktig lovtolking. Den konkrete vurdering kan utvalget ikke prøve.
Spørsmålet om å avskjære allerede under saksforberedelsen bevisførsel som aktes ført under hovedforhandlingen, skal avgjøres på den måte som er bestemt i straffeprosessloven §272 annet ledd, jf første ledd, dvs at avgjørelsen skal tas i rettsmøte. For så vidt det er spørsmål om å prøve om beviset gjelder "forhold som er uten betydning for saken", jf §292 annet ledd første alternativ, er det grunn til å peke på at denne bestemmelsen bare gjelder bevis for rettslig irrelevante omstendigheter, se Andenæs: Norsk straffeprosess I side 326.
Slik utvalget bedømmer det, var det ikke byrettens mening å treffe noen avgjørelse om bevisavskjæring. Kjæremålet til lagmannsretten skulle derfor ikke vært tatt under behandling. Lagmannsrettens kjennelse må for så vidt oppheves og saken avvises fra lagmannsretten.
Kjennelsen er ensternmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes for så vidt saken er forlangt overført til y byrett.
2. Lagmannsrettens kjennelse oppheves for så vidt den gjelder spørsmålet om bevisavskjæring, og saken avvises fra lagmannsretten.