HR-1990-151-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-03-28 |
| Publisert: | HR-1990-00151k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 151 K/1990, jnr 51/1990 |
| Parter: | Dunne Hafredal Ådna (advokat Thorstein Vale) mot Bamble kommune (advokat Lars Aspeflaten). |
| Forfatter: | Christiansen, Skåre, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262 |
Dunne Hafredal Ådna er eier av eiendommen gnr 79 bnr 6 i Bamble kommune. Eiendommen støter til sjøen ved Valle. I forbindelse med utvidelse av Vallevegen som går over Ådnas eiendom og ligger i strandkanten ble det foretatt eiendomsinngrep i henhold til stadfestet reguleringsplan. Området utenfor vegen er regulert til småbåthavn. Ved skjønnet fikk Ådna erstatning for avstått veggrunn og tap av båt- og bryggeplasser. Etter utvidelsen ligger Vallevegen helt i strandkanten, men Ådna mener at hun har en strandrett utenfor vegen som ikke er ekspropriert.
Da Bamble kommune ga Valle båtforening tillatelse til å sette i gang bygging av en småbåthavn på yttersiden av vegen begjærte hun midlertidig forføyning til Porsgrunn og Skien namsrett overfor Bamble kommune for å få stanset de arbeider som var satt i gang av Valle båtforening.
Ved Porsgrunn og Skiens namsretts kjennelse (senere rettet til beslutning) 8. juni 1989 fikk Ådna medhold i kravet om midlertidig forføyning. Etter muntlig rettsmøte 21. august 1989 kom namsretten til samme resultat og avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Bamble kommune forbys selv, eller ved fullmakt til andre, og foreta inngrep i eller plassere innretninger i området utenfor F.v.H - 208, Valleveien, på den strekning av veien som tidligere har tilhørt gnr. 79, bnr 6 i Bamble kommune.
2. Dunne Hafredal Ådna tilkjennes saksomkostninger med kr. 3.500,-."
Bamble kommune påkjærte namsrettens kjennelse til Agder lagmannsrett. Ved stevning 13. september 1989 til Porsgrunn og Skien byrett har Ådna dessuten reist søksmål mot Bamble kommune og lagt ned påstand om at Bamble kommune er uberettiget til å plassere innretninger i området samt å fjerne de innretninger som allerede var plassert.
Agder lagmannsrett avsa 4. januar 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for namsrett eller lagmannsrett."
Lagmannsretten la til grunn at den brygge som var bygget på vegfyllingen var ferdig, og at det saken gjaldt var spørsmålet om Ådna hadde rettigheter til sjøområdet utenfor vegen. Om slike rettigheter var sannsynliggjort tok den ikke standpunkt til. Lagmannsretten kom i motsetning til namsretten til at tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr 1 ikke var anvendelig fordi Ådna ikke hadde et krav som skulle fullbyrdes. I dette tilfelle var det derfor tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr 2 som eventuelt var den relevante bestemmelsen. Lagmannsretten kom videre til at det ikke forelå noen forføyningsgrunn.
Ådna har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det hevdes at lagmannsrettens kjennelse beror på en misforståelse idet Ådna har et krav som kan fullbyrdes etter at rettstridige inngrep er foretatt. Forsåvidt kommer både tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr 1 og 2 til anvendelse. Under henvisning til avisoppslag påvises det at det var grunnlag for å frykte voldsomheter og arbeidene fortsatte til tross for namsrettens beslutning 8 juni 1989. Det ligger fortsatt an til voldsomheter og lagmannsretten har ved sin kjennelse oppfordret til fortsatt selvtekt i strid med Ådnas interesser. At kommunen er søkegod kan ikke være noe substitutt for de formål tvangsfullbyrdelsesloven §262 skal fylle. Det gjøres også gjeldende at det er feil å anse forholdene slik de fremstår i dag som avgjørende med den følge at de tidligere voldsomheter og rettstridige angrep blir legalisert. En reguleringsplan gir ikke kommunen i seg selv rett til gripe inn i privat eiendom.
I prosesskrift 22. februar 1990 er presisert at kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, og det er ytterligere anført at lagmannsretten har gått utenom partenes anførsler.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Porsgrunn og Skien namsretts beslutning av 21. august 1989 stadfestes, og Dunne Hafredal Aadna tilkjennes saksomkostninger for alle retter."
Bamble kommune gjør i tilsvaret gjeldende at kjæremålet ikke gjelder lagmannsrettens saksbehandling eller lovtolkning og derfor ikke kan påkjæres videre, jf tvistemålsloven §404 nr 2 og 3. Lagmannsrettens kjennelse er riktig når det gjelder forståelsen av tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr 1 og 2.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Bamble kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf tvistemålsloven §404. I prosesskrift 22. februar 1990 er kjæremålet presisert til å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf §404 nr 2 og 3.
Lagmannsretten har lagt til grunn at det som søkes sikret er et krav om eiendomsrett til sjøområdet på utsiden av fylkesvegen, og at det eventuelt kan fryktes at kommunen vil anlegge ankerfester for småbåter i dette området. Lagmannsretten har videre lagt til grunn at det ikke er tale om å sikre fullbyrdelsen av et krav og at det derfor ikke er tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr 1, men eventuelt nr 2 som skal anvendes. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten her har bygget på uriktig tolking av loven. §262 nr 2 gir anvisning på en skjønnsmessig vurdering. Lagmannsretten har i denne forbindelse blant annet vurdert anførselen om at midlertidig forføyning er nødvendig for å hindre voldsomheter. Lagmannsretten har også vurdert om plassering av ankerfester vil være til vesentlig skade eller ulempe for rettmessig og påregnelig bruk av sjøområde fra grunneierens side. Lagmannsretten har besvart spørsmålet benektende og dette skjønn kan utvalget ikke prøve. Lagmannsretten peker i denne forbindelse på at en mulig urettmessig atferd fra kommunens side inntil dom foreligger vil kunne avhjelpes med erstatning og at kommunen er søkegod. I den sammenheng utsagnet fremkommer, bygger det ikke på uriktig forståelse av loven. Den omstendighet at området er regulert til småbåthavn er ikke trukket inn i lagmannsrettens begrunnelse på dette punkt.
Den kjærende part har - uten noen nærmere konkretisering - anført at lagmannsretten har gått utenfor partenes anførsler. Utvalget kan ikke se at dette er tilfelle.
Lagmannsretten har ikke tilkjent kommunen saksomkostninger med den begrunnelse at kommunen burde ha sørget for avklaring av rettighetsforholdene til sjøområdet før bygging av småbåtbryggen ble igangsatt. Høyesteretts kjæremålsutvalg finner med den samme begrunnelse at omkostninger heller ikke bør tilkjennes for utvalget.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.