HR-1990-163-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-04-03 |
| Publisert: | HR-1990-00163k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 163 K/1990, jnr 71/1990 |
| Parter: | Harald Elvenes dødsbo ved Mette Ajer Petterson og Øivind Ajer mot Nittedal kommune (advokat Svein Arild Pihlstrøm). |
| Forfatter: | Christiansen, Skåre, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §181, Skjønnsprosessloven (1917) §2, §54a |
Ved Strømmen herredsretts skjønn 13. november 1987 ble takst nummer 6, Harald Elvenes dødsbo, påplagt å betale 20.000,- kroner til Nittedal kommune i forbindelse med makeskifteavtale datert 22. september 1986. Makeskifteavtalen gikk ut på at dødsboet skulle tilskjøte Nittedal kommune 325 m2, mens kommunen på sin side skulle tilskjøte dødsboets eiendom 577,3 m2. Det ble ikke utmålt noen erstatning i forbindelse med selve ekspropriasjonsinngrepet.
Om prisfastsettelsen bestemte makeskifteavtalen:
"Makeskifter skjer m2 for m2. For det merareal Harald Elvenes erverver ved nærværende makeskifteavtale (ca. 220 m2) skal betales av ham etter den pris som svarer til hva kommunen må betale for tilsvarende grunn i forbindelse med grunnavståelsen ved gjennomføringen av gang-/sykkelvei Tøyen øst- Hellerud skog, jfr. pkt. 1 B".
Dødsboet var uenig i den fortolkning skjønnsretten hadde gjort av makeskifteavtalen, og krevet sammen med 5 andre saksøkte overskjønn.
Eidsivating lagmannsrett avhjemlet 16. august 1989 overskjønn som for takst nummer 6 fastsatte prisen på det nettoareal dødsboet ble tilført til 80 pr. m2 til sammen kr. 20.464,-. Dødsboet ble ikke tilkjent saksomkostninger for overskjønnet.
Harald Elvenes dødsbo påkjærte overskjønnets saksomkostningsavgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg som 12. oktober 1989 avsa kjennelse med slik slutning:
"Overskjønnets sakssomkostningsavgjørelse, slutningens pkt. 2, oppheves for så vidt gjelder takstnr. 6, Harald Elvenes dødsbo, og saken hjemvises for så vidt til ny behandling ved lagmannsretten.
Etter at partene hadde vekslet prosesskrifter, avhjemlet Eidsivating lagmannsrett 19. januar 1990 nytt overskjønn til avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet. Overskjønnet har slik slutning:
" Takstnummer 6, Harald Elvenes dødsbo, tilkjennes ikke saksomkostninger ved overskjønnet."
Harald Elvenes dødsbo ved Mette Ajer Petterson og Øivind Ajer har i rett tid påkjært overskjønnets saksomkostningsavgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De har blant annet gjort gjeldende at overskjønnets avgjørelse bygger på feil anvendelse av loven når det er lagt til grunn at dødsboet ikke hadde rimelig grunn til å påanke underskjønnets avgjørelse. Herredsretten bygget verdsettelsen på et uriktig grunnlag, mens lagmannsretten bygget på et riktig grunnlag. Det heter videre i kjæremålet:
"Etter saksøktes oppfatning må en part i et tilfelle som det foreliggende ha et rimelig krav på at retten bygger på et riktig vurderingsgrunnlag ved fastsettelsen av et skjønnsmessig vederlag. Når forholdene ikke er klare og oversiktelige, vil det være urimelig å kreve at saksøkte på grunnlag av underrettens uttalelser gitt i forbindelse med et ganske annet vurderingstema, selv skal foreta et skjønn over om han, ved at ankeinstansen anvender et annet (og riktig) vurderingstema, kan oppnå et for seg gunstigere resultat, med den følge at han ikke anses å ha hatt "rimelig grunn" til å anke hvis han ikke oppnår hva han ventet. I det foreliggende tilfelle hvor underretten i alle fall måtte antas å ha inkludert tomteverdi i sin vurdering, men bygget sin fastsettelse på verdiøkningen på grunn av de tilførte arealer, og således også tok hensyn til andre fordeler - in casu at tomtene ble større og fikk bedre arrondering - måtte saksøkte ha "rimelig grunn" til å regne med at verdsettelsen på et snevrere grunnlag - hvor disse ekstra fordeler ikke ble tatt med ved vurderingen, ville medføre et nedsatt beløp."
Harald Elvenes dødsbo ved Mette Ajer Petterson og Øivind Ajer har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens avgjørelse av 19. januar 1990 av saksomkostningsspørsmålet i overskjønn av 16. august 1989 oppheves og henvises til ny behandling.
2. Saksøkeren erstatter saksøkte omkostningene i forbindelse med kjæremålet."
Nittedal kommune har tatt til motmæle i kjæremålet og vist til at overskjønnesretten nå har gitt en begrunnelse for hvorfor motsetningen mellom skjønnsrettens og overskjønnsrettens begrunnelser ikke ga de saksøkte rimelig grunn til å begjære overskjønn. De saksøkte hadde misforstått skjønnsrettens begrunnelse. Når overskjønnets vurderingsgrunnlag avviker fra skjønnsrettens, bør det også ha betydning i hvilken utstrekning det de saksøkte anfører som verdsettingsgrunnlaget gis medhold eller ikke. De saksøkte nådde ikke frem på dette punkt, og resultatet ble i realiteten det samme som for skjønnsretten.
Nittedal kommune har ikke nedlagt noen formell påstand.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke: Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet i et overskjønn der den første omkostningsavgjørelse etter kjæremål ble opphevet av utvalget. Utvalgets kompetanse er begrenset som bestemt i tvistemålsloven §181 annet ledd, jf. skjønnsloven §2.
Lagmannsretten har i kjennelsesgrunnene uttalt bla:
"Saksøkte har særlig påberopt den strøkpris på kr. 50,- pr. m2 som herresretten har beregnet som retningsgivende, men det må bero på en misforståelse av herredsrettens skjønnsgrunner. Som det fremgår av underskjønnet side 7 siste avsnitt dreier dette seg om en "justert strøkpris" ved delavståelser fra bebygde tomter der differanseprinsippet i Sandefjordkjennelsen, Rt-1976-side 1507, kommer til anvendelse. Og det fremgår klart av underskjønnet at denne pris vil ligge lavere enn den gjennomsnittlige pris pr. m2 for en tomt".
På denne bakgrunn har lagmannsretten ikke funnet at herredrettens prisberegning ga saksøkte rimelig grunn til å regne med at et angrep på underskjønnets begrunnelse ville føre til nedsettelse av det beløp saksøkte skulle betale til kommunen. Slik utvalget forstår lagmannsretten, har den lagt til grunn at det ved bedømmelsen av om en part har hatt rimelig grunn til å begjære overskjønn, må det ikke bare tas hensyn til om underskjønnets begrunnelse kan antas å være holdbar. Det må i tillegg legges vekt på om det er rimelig grunn til å regne med at resultatet av overskjønnet vil være gunstig for den begjærende part. Utvalget kan ikke se at lagmannsrettens begrunnelse er i strid med skjønnsloven §54a første ledd litra b eller at det er påberopt andre grunner som kan lede til at kjæremålet kan føre fram.
Kjæremålet vil etter dette bli å forkaste.
Kjæremålsmotparten har ikke nedlagt påstand om saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.