HR-1990-1693-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-10-12 |
| Publisert: | HR-1990-01693s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 1693/1990, jnr 606/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §17, §31, §33, Straffeprosessloven (1981) §388 |
A, født xx.xx.1971, er av Bodø politikammer siktet for overtredelse av vegtrafikkloven §31, jf. §17 annet ledd. Siktelsen går ut på at han tirsdag 13. mars 1990 ca kl 21.30 i Fauske sentrum lot B føre bilen sin til tross for at han visste at B var beruset.
Da A ikke samtykket i beslag av førerkortet, begjærte politiet Ofoten herredsretts samtykke til beslag av førerkortet. Forhørsretten avsa 23. april 1990 kjennelse med slik slutning:
"Førerkortet til A født xx.xx.1971 tillates holdt beslaglagt av politiet inntil saken mot ham er endelig avgjort, dog ikke utover 13. mars 1990."
Tiltalebeslutning i samsvar med siktelsen er tatt ut 11. mai 1990 av Bodø politikammer.
A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett. I kjæremålet viste A til at han var redd for B da han satte seg inn i bilen for å kjøre. A som satt i baksetet, hevdet at han sa til B at han ikke måtte kjøre, men da han likevel gjorde det, torde han ikke stoppe B med fysisk makt. Han kjente til at B hadde vært innblandet i et hagledrama og holdt to gisler.
Lagmannsretten avsa 2. juli 1990 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens tolkning av vegtrafikkloven §33 nr. 5, jf. §17 annet ledd. Han bestrider at han har overtrådt vegtrafikkloven §17 annet ledd idet han ikke har latt B bruke bilen. Det er vist til at han gjentatte ganger ba B om å la være å kjøre, men redselen var avgjørende for at han ikke gikk lengre. Redselen var rasjonell og rimelig i den situasjon han var kommet i. Vilkåret "lar bruke" gir uttrykk for at det må kreves forsett fra overlaterens side. Det må foreligge en aktiv eller passiv overlatelse av bil. Med andre ord må det foreligge en form for samtykke fra overlaterens side. I denne saken mangler nettopp dette samtykket. Når det gjelder saksbehandlingen er det kritikkverdig at ikke vitnet C er avhørt i saken. Med bakgrunn i de nye opplysninger er det meget lite sannsynlig at A blir domfelt, og det foreligger ikke skjellig grunn til mistanke. Det skulle heller ikke være noe behov for å fjerne han fra trafikken som er formålet med vegtrafikkloven §33 nr. 5.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 2. juli 1990 oppheves.
2. Førerkort tilhørende A tilbakeleveres.
3. A tilkjennes saksomkostningene med kr. 2.750,-."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er da begrenset ved reglene i straffeprosessloven §388. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens tolking av vegtrafikkloven §17 annet ledd, som pålegger en eier av motorvogn å forvisse seg om at den som han "lar bruke" motorvognen, fyller vilkårene for å føre den.
Det fremgår av siktedes forklaring for forhørsretten at han anførte at han var redd for B, og at dette var grunnen til at han ikke turde gjøre noe fysisk for å stanse ham. Forhørsretten har likevel funnet at siktede hadde "rikelig med tid samt anledning" til å hindre B å kjøre. I forbindelse med kjæremålet til lagmannsretten utdypet siktede dette, og hans anførsler er gjengitt i lagmannsrettens kjennelse. Lagmannsretten har som forhørsretten funnet at det er skjellig grunn til å mistenke siktede for den forseelsen som er beskrevet i siktelsen.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at dette hviler på en feil tolking av loven. Den konkrete anvendelsen av lovbestemmelsen og bevisbedømmelsen kan utvalget ikke prøve. Heller ikke for øvrig kan kjæremålet føre frem.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.