HR-1990-1764-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-01 |
| Publisert: | HR-1990-01764s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 1764/1990, jnr. 1107/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Backer, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §31, §33, §3, Straffeprosessloven (1981) §388 |
Politifullmektig ved Troms politikammer har 21. august 1990 siktet A for overtredelse av vegtrafikkloven §31 jfr. §3 for onsdag 15. august 1990 å ha holdt for høy hastighet i krysset X/Y i Z slik at han kom over i motsatt kjørebane, traff fortauskanten i motgående kjørebane og deretter fikk firehjulsskrens.
As førerkort ble beslaglagt kort tid etter kjøringen, men A samtykket ikke i beslaget, og politiet bragte saken inn for Nord-Troms forhørsrett som 30. august 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"Politiet får ikke samtykke til fortsatt beslag av førerkortet til A, født xx.xx.1970."
Politiet påkjærte kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett som 7. september 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"Politiet gis samtykke til fortsatt beslag av førerkortet til A, født xx.xx.1970, dog ikke utover 14. januar 1991."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjør gjeldende at lagmannsretten ikke har stilt tilstrekkelig krav til styrken av bevis. Kjøringen ble iakttatt av en drosjesjåfør som ikke kan antas å ha de samme forutsetninger for hastighetsbedømmelse som en politimann. Det er usikkert om punkteringen skjedde forut for eller som følge av skrensingen. A kan ikke dømmes hvis punkteringen skjedde først. Den fartsoverskridelse som A har erkjent på ca 20 km/h gir ikke grunnlag for noen inndragning av førerkortet. Førerkortbeslag vil medføre et uforholdsmessig inngrep for ham som sjåfør/bud i en avis.
A har bedt om at lagmannsrettens kjennelse omgjøres.
Politiet er kjent med kjæremålet og har hevdet at kjæremålet må avvises som gjeldende forhold kjæremålsutvalget ikke kan ta stilling til.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse truffet etter kjæremål, slik at kjæremålsutvalgets kompetanse etter straffeprosessloven §388 er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning.
Kjæremålet hevdes å gjelde tolkningen av vegtrafikkloven §33 nr. 5. Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket bestemmelsen uriktig. På flere av de anførte punkter synes forøvrig kjæremålet i realiteten å gjelde lagmannsrettens bevisbedømmelse og hensiktsmessighetsskjønn som utvalget ikke kan prøve. Etter dette blir kjæremålet å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.