HR-1990-1766-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-01 |
| Publisert: | HR-1990-01766s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 1766/1990, jnr 613/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Backer, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §388 |
Politimesteren i Sogn har den 3. mai 1990 siktet A for promillekjøring den 16. mars 1990 og begjært beslag av hans førerkort inntil saken er rettskraftig avgjort. Førerkortet ble opprinnelig beslaglagt med siktedes samtykke den 19. mars 1990 etter at han var var pågrepet alkoholpåvirket i sin bil. I politiforklaring 22. mars 1990 opprettholdt han samtykket til beslaget, erkjente å ha kjørt som beskrevet i siktelsen og erklærte seg straffskyldig for promillekjøring hvis blodprøven viste at han hadde en større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,5 promille.
Den 27. april 1990 avga A ny politiforklaring hvor han opplyste at en person ved navn B ved den anledning siktelsen gjelder skulle ha kjørt bilen fra X til Y. Han opplyste videre at han hadde forsøkt å kontakte en person ved navn C for å få ham til å kjøre bilen videre fra Y. Han ba om at de nevnte personer ble avhørt. Ved denne anledning trakk han også tilbake sitt samtykke til beslag av førerkortet. På dette tidspunkt forelå blodprøveresultatet som viste en alkoholkonsentrasjon i blodet på 2,89 promille i minsteverdi.
Bergen forhørsrett avsa 14 juni 1990 kjennelse med slik slutning:
"Inntil saken er rettskraftig avgjort, kan politiet holde førerkortet til A, født xx.xx.1954, beslaglagt."
A påkjærte forhørsrettens beslutning til Gulating lagmannsrett som 2. juli 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I en senere avgitt begrunnelse for kjæremålet har han uttalt følgende:
"I denne saken har undertegnede gitt to forklaringer.
Første forklaring ble gitt av meg i påvirket tilstand. Jeg står fast ved min andre forklaring.
Det jeg mener burde vært gjort i saken er at før konklusjon om beslag/ikke beslag av førerkort ble gjort, burde vitnene som er oppgitt i saken blitt avhørt.
Dette ville bety at opplysninger som er helt vesentlig i saken ville kommet frem".
Påtalemyndigheten har meddelt at man ikke har bemerkninger til kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det som kan prøves i det videre kjæremål bare er lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf straffeprosessloven §388. Utvalget oppfatter kjæremålet slik at det retter seg mot saksbehandlingen ved lagmannsretten, idet siktede øyensynlig mener at de to vitner han oppgav i politiavhøret 27 april 1990 burde vært avhørt før lagmannsretten traff sin avgjørelse.
Kjæremålet kan ikke føre frem. Lagmannsretten har, på grunnlag av de opplysninger som forelå for den, funnet at siktede med skjellig grunn mistenkes for det forhold siktelsen gjelder, og at beslag av førerkortet ikke vil være et uforholdsmessig inngrep. Disse vurderinger kan ikke overprøves av utvalget. Slik saken lå an, var det etter utvalgets oppfatning ingen feil at lagmannsretten traff sin avgjørelse uten at de påberopte vitner var blitt avhørt. Lagmannsretten har gitt uttrykk for at den forutsatte at vitnene ville bli avhørt snarest, og såvidt utvalget forstår, er dette nå gjort. Mener siktede at disse avhør bringer spørsmålet om det er grunnlag for førerkortbeslag i en annen stilling enn da lagmannsrettens avgjørelse ble truffet, vil han kunne anmode forhørsretten om å vurdere spørsmålet på ny.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.