HR-1990-1798-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-07 |
| Publisert: | HR-1990-01798s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 1798/1990, jnr. 1117/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Bugge, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §172, Straffeloven (1902) §44, §56, §171, §185, §388 |
Bergen politikammer siktet 10. august 1990 blant andre A for grovt bedrageri mot banker stort kr. 240.000,- og dokumentfalsk i denne forbindelse samt grovt tyveri av en rekke biler.
A ble ved Bergen forhørsretts kjennelse samme dag varetektsfengslet med brev- og besøksforbud til 7. september 1990. Den 6. september 1990 utvidet politiet siktelsen til å omfatte flere grove og ett simpelt bedrageri, dokumentfalsk, ett grovt underslag av bil og 6 grove tyverier av biler. Samtidig ble fengslingen og brev- og besøksforbudet begjært forlenget.
Bergen forhørsrett forlenget fengslingen til 4. oktober og underga siktede brev- og besøkskontroll i samme tidsrom. Begge fengslingskjennelser ble påkjært av siktede til Gulating lagmannsrett som forkastet kjæremålene.
Da Bergen politikammer begjærte fengslingsforlengelse 4. oktober 1990 var siktelsen ytterligere utvidet til å gjelde medvirkning til grovt ran - ran av B 16. januar 1990 og ett tilfelle av bilbrukstyveri.
Bergen forhørsrett avsa 4. oktober 1990 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1946, kan fortsatt holdes i varetekt inntil torsdag 29. november 1990, kl. 15.00 dersom ikke annet av retten eller påtalemyndigheten bestemmes."
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 11. oktober 1990 avsa kjennelse med denne slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har 18. oktober påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det foreligger også støtteskriv fra C medundertegnet av A, datert 19. oktober 1990.
A har i det vesentlige vist til at det ikke lenger er mulighet for at han skal forspille bevis i saken i og med at sakens to øvrige impliserte allerede er løslatt og at det heller ikke foreligger fare for at han skal unndra seg straffen siden han hele sitt liv har hatt fast bolig og forskriftsmessig har meldt flytting.
Selv om betingelsene etter straffeprosessloven §172 er oppfylt, er fengsling ikke obligatorisk.
Saken og fengslingen representerer en uforholdsmessig påkjenning ikke bare for ham selv, men også for hans arbeidssøkende 18-årige sønn. At han ikke får ordnet alle hverdagens praktiske gjøremål, skaper store psykiske problemer. Han samtykker i meldeplikt.
I støtteskrivet er det i tillegg vist til at saken fra påtalemyndighetens side synes lagt opp med sikte på at A skal sitte i varetektsarrest frem til hovedforhandlingen som neppe kan holdes før mars-april 1991.
Lagmannsrettens henvisning til byrettens dom av 13. september 1990 er lite relevant. Den gjaldt forhold som var nesten 5 år gamle og av en helt annen karakter enn de foreliggende. Den sammenkobling lagmannsretten her foretar, må være å anse som en saksbehandlingsfeil. Lagmannsretten har heller ikke vurdert om beslag av pass kunne vært et alternativ.
As tilståelse i forhold til straffeprosessloven §172 er fremkommet på sviktende grunnlag. Som bilselger kom han i pengenød og tok opp lån. Långiverne krever nå oppgjør og lar sine medhjelpere jule ham opp som påminnelse om at han skal betale. Som følge av dette er han blitt redd og tilstår nærmest hva som helst. Det presset han utsettes for medfører at han handler i bevisstløshet eller under tvang, jfr. straffeloven §44 jfr. §56 første ledd.
Det må også være feil av lagmannsretten å legge vekt på at manglende inntekt og bolig gjør at varetektsfengsling ansees som et mindre inngripende tiltak. A har forøvrig nå fått tilbud om arbeid og bolig.
A har nedlagt slik påstand:
"Siktede A løslates straks.
Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling, eventuelt at politiet blir gitt pålegg om å undersøke saksbakgrunnen."
Politiet er kjent med kjæremålet, men har ikke avgitt uttalelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget etter straffeprosessloven §388 bare kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking i denne saken.
Angrepet på lagmannsrettens saksbehandling er særlig begrunnet med at lagmannsretten har foretatt en sammenkobling mellom Bergen byretts dom av 13. september 1990 og den nye siktelsen. Utvalget bemerker at henvisningen til dommen av 13. september 1990 i lagmannsrettens kjennelse bare er med og danner grunnlag for rettens uttalelse om at det vil "bli tale om en forholdsvis lang ubetinget fengselsstraff i saken". At det er henvist til denne dommen er ingen saksbehandlingsfeil. Det er heller ikke noen feil at lagmannsretten ikke har drøftet spørsmålet om fengslingssurrogater.
Lagmannsretten har funnet vilkårene i straffeprosessloven §171 første ledd nr. 1 og §172 jfr. også §185 første ledd, fjerde punktum oppfylt og har ikke ansett forlenget fengsling som et uforholdsmessig inngrep overfor A. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten på noe punkt har tolket loven feil. Det som er anført i kjæremålet synes for øvrig i det vesentlige å gjelde lagmannsrettens vurderinger og konkrete subsumsjon, som utvalget ikke kan prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.