HR-1990-1799-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-08 |
| Publisert: | HR-1990-01799s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 1799/1990, jnr. 795/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §391, §392, §398, §414 |
Ved Nedenes herredsretts dom 20. mai 1986 ble A dømt for tre tilfelle av forsikringsbedrageri forøvet ved ildspåsettelse. Han fikk samtykke til fornyet behandling ved lagmannsrett, men ble ved Agder lagmannsretts dom 10. april 1987 dømt for de samme tre forsikringsbedrageriene, blant annet for å ha tent på sitt bolighus på Y i X, søndag 27. mai 1984.
A anket over straffutmålingen, men anken ble ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning 21. mai 1987 nektet fremmet. 5. november 1987 begjærte A ved sin forsvarer, advokat Johan Hjort, gjenopptagelse av lagmannsrettens dom. Begjæringen støttet seg på sakkyndige rapporter som argumenterte for at brannen i X hadde ett arnested og ikke var to selvstendige branner - en i kjelleren og en i første etasje - slik lagmannsretten hadde lagt til grunn.
Agder lagmannsrett forkastet begjæringen ved kjennelse 21. januar 1988.
A påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg som 15. september 1988 avsa kjennelse med slik slutning:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Avgjørelsen var begrunnet med at forsvareren ikke hadde fått anledning til å uttale seg om statsadvokatens bemerkninger til gjenopptagelsesbegjæringen.
Forut for den nye behandlingen av gjenopptagelsesbegjæringen fremsatte forsvareren på vegne av A anmodning om muntlig forhandling for lagmannsretten. Statsadvokatene i Agder fant ikke grunn til å motsette seg muntlig forhandling, og Agder lagmannsrett besluttet 18. november 1988 at det skulle holdes muntlig forhandling om gjenopptagelsesbegjæringen.
Agder lagmannsrett avsa deretter 11. april 1990 kjennelse med slik slutning:
"Begjæringen om gjenopptagelse forkastes."
Kjennelsen er avsagt under dissens fra en av lagdommerne.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har blant annet gjort gjeldende at lagmannsrettens flertall uriktig har ansett Norsk Brannvern Forenings uttalelser som lite objektive. Det er også beklagelig at det gikk nærmere 2 måneder fra den muntlige forhandling til kjennelsen ble avsagt. Dette er egnet til å svekke betydningen av den muntlige forhandling.
Han hevder videre at lagmannsrettens flertall har lagt til grunn en uriktig tolkning av straffeprosessloven §391 nr. 3. Det kreves ikke at retten skal føle seg overbevist om at resultatet vil bli frifinnelse ved den nye behandling. Det er nok at det foreligger en mulighet og en viss bevisovervekt i favør av at resultatet ville blitt et annet. Spørsmålet er om det nye bevisstoffet ville ledet lagretten mot et annet resultat.
I forhold til straffeprosessloven §392 kan det ikke være tvil om at tungtveiende hensyn tilsier at siktedes skyld blir prøvet på ny.
Av en innhentet uttalelse fra Norsk Brannvern Forening fremgår det at lagmannsrettens flertall har tatt feil når det har bygget på at en eventuell brann i et elektronisk spill må ha startet som en ulmebrann i pappemballasjen. En slik brann må starte som en flammebrann i plasten som omgir batteriene. Muligheten for selvantennelse i et elektronisk spill er ikke så ubetydelig som flertallet har lagt til grunn, jf uttalelse fra Norsk Brannvern Forening og NEMKO. Det foreligger en reell mulighet for selvantennelse som brannårsak.
De sakkyndige vitner, Sørmyr og Strandskogen, iakttok ved befaring av huset at gulvet i første etasje var gissent slik at røykgasser, som kan sive gjennom de minste utettheter, meget vel kan ha trengt opp fra kjelleren.
A har nedlagt slik påstand:
"Saken tillates gjenopptatt."
Statsadvokatene i Agder har henholdt seg til det som ble fremholdt fra påtalemyndighetens side i forbindelse med den opprinnelige gjenopptagelsesbegjæringen og har nedlagt slik påstand:
"Begjæringen om gjenopptagelse forkastes."
A har i prosesskrift 30. mai 1990 under henvisning til utsagn fra to vitner gjentatt sin påstand om at gulvet mellom kjelleren og første etasje var gissent. Han har ytterligere anført at sofaen var impregnert med det flammehemmende stoffet Composil. Dette påføres ved spraying. At enkelte deler av sofaen er mere brent enn andre kan meget vel skyldes ujevn påføring av Composil eller at nedfall av brennende stoffer fra taket bare har skjedd enkelte steder. Videre gjentas påstanden om at det elektriske anlegget ikke ble tilstrekkelig undersøkt etter brannen, og at muligheten for selvantennelse i de elektroniske spill ikke bare var en teoretisk mulighet.
Etter anmodning fra Høyesteretts kjæremålsutvalg har sivilingeniør Johan D. Løken ved Kriminalpolitisentralen, som forklarte seg som sakkyndig for lagmannsretten, gitt en supplerende uttalelse, datert 26. september 1990, vedrørende muligheten for at brannen i kjelleren oppstod ved selvantennelse i et knappespill. Advokat Hjort har med brev av 28. september og 5. oktober 1990 fremlagt uttalser om dette spørsmål fra Norsk Brannvern Forening og fra sivilingeniør Scott Arnesen i NEMKO.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Lagmannsretten har forkastet domfeltes begjæring om gjenopptakelse av en sak som ble pådømt i lagmannsretten, og utvalget har full kompetanse i kjæremålet. Man finner imidlertid grunn til å bemerke at lagmannsrettens avgjørelse er truffet etter at det var holdt muntlig forhandling overensstemmende med straffeprosessloven §398 annet ledd. Forhandlingene pågikk over to dager, og det ble avgitt forklaringer fra den sakkyndige som var oppnevnt ved den tidligere behandling av saken, og av fire sakkyndige vitner som var oppgitt av forsvareren. Lagmannsretten har således gjennom den eksaminasjon som har funnet sted fra forsvarer, statsadvokat og rettens medlemmer, hatt særlig gode forutsetninger for sin bevisbedømmelse.
Utvalget finner, i likhet med lagmannsrettens flertall, at gjenopptakelsesbegjæringen må forkastes.
En hovedanførsel fra domfelte i gjenopptakelsessaken er at brannen i hans bolighus i X hadde bare ett arnested, i kjelleren. Det dreide seg altså ikke om en brann oppstått i kjelleren og en i stuen, slik det ble lagt til grunn i lagmannsrettens dom. Utvalget bemerker at denne mulighet også synes å ha vært berørt under lagmannsrettens opprinnelige behandling av saken, men at den da synes å være blitt forkastet. Utvalget forstår lagmannsrettens flertall i gjenopptakelsessaken slik at det holder muligheten åpen, selv om det pekes på motforestillinger. Også utvalget finner, på grunnlag av de uttalelser som i gjenopptakelsessaken er avgitt av sakkyndige vitner, at det ikke kan sees bort fra muligheten av at det eneste arnested for brannen var i kjelleren. Men dette er ikke tilstrekkelig til at det er grunnlag for gjenopptakelse. For at gjenopptakelse skal skje etter straffeprosessloven §391 nr. 3, kreves det at det er fremkommet noe nytt "som synes egnet til å føre til frifinnelse". I anledning av domfeltes anførsler om lovforståelsen bemerkes at vilkårene i så henseende er de samme som etter §414 nr. 2 i den tidligere straffeprosesslov av 1887. Ved avgjørelsen av om nye bevis bør lede til gjenopptakelse, må det foretas en samlet vurdering av de bevis som ligger til grunn for begjæringen om gjenopptakelse og de øvrige bevis, jfr. Rt-1962-1012.
I denne samlede vurdering vil det sentrale spørsmål være om det gis noen annen rimelig forklaring på brannen enn at den ble anstiftet av domfelte. I gjenopptakelsessaken er det med styrke gjort gjeldende at brannen kan være oppstått gjennom selvantennelse i elektroniske knappespill som domfelte hadde lagret i kjelleren. Både flertall og mindretall i lagmannsretten forkaster denne mulighet som lite sannsynlig, og utvalget finner ikke grunnlag for å fravike denne vurdering. Mangler ved det elektriske anlegg har vært fremholdt som en annen mulig brannårsak. Det foreligger ingen nye opplysninger på dette punkt i forhold til første gangs behandlig av saken, og utvalget må nøye seg med å konstatere at det iallfall ikke er fremkommet noen holdepunkter for slike mangler. Lagmannsrettens flertall har imidlertid - ut fra fotografiene fra brannåstedet og under henvisning til uttalelse fra den sakkyndige - lagt til grunn at det må ha vært brennbar væske på gulvet i kjelleren. Dette blir ikke bestridt i kjæremålserklæringen, men det er i en vedlagt uttalelse fra Norsk Brannvern Forening pekt på muligheten av at væsken kan ha rent utover gulvet under brannen. De foreliggende opplysninger synes imidlertid - så langt utvalget kan bedømme det - ikke å gi noen støtte for en slik mulighet.
Ved bevisbedømmelsen kan man heller ikke unnlate å ta i betraktning at brannen i boligen i X var den tredje i løpet av en periode på seks år hvor domfelte befant seg på brannstedet før brannen oppstod, og hvor det var tegnet forsikring til fordel for ham eller hans samboer.
Det følger av det som er sagt, at utvalget heller ikke finner grunnlag for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §392 annet ledd.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.