HR-1990-1841-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-15 |
| Publisert: | HR-1990-01841s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 1841/1990, jnr 1054/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §444, §388, §445, §446 |
De to israelske statsborgene A og B ble pågrepet natten til 8. juni 1988 etter at politet hadde funnet 1,382 kg heroin i den leiligheten de bebodde i Oslo sammen med to menn, C og D, også de fra Israel. Alle fire ble siktet for overtredelse av straffeloven §162 og varetektsfengslet den 9. juni 1988. For de to kvinnene - A og B - ble fengslingsfristen satt til 7. juli 1988. Begge ble pålagt brev- og besøkskontroll.
Ved forhørsrettens kjennelse av 7. juli 1988 ble fengslingen av A forlenget frem til 4. august 1988, mens forhørsretten besluttet at B skulle løslates. Politiet påkjærte imidlertid avgjørelsen om løslatelse av B, og kjæremålet ble gitt oppsettende virkning. Lagmannsretten tok 8. juli samme år kjæremålet til følge og satte fengslingsfristen til 4. august 1988. Ved forhørsrettens kjennelse av 3. august 1988 ble fengslingen av A på ny forlenget til 1. september 1988. B ble igjen besluttet løslatt. Også denne avgjørelsen ble påkjært og omgjort av lagmannsretten, som satte fengslingsfristen til 31. august 1988.
Etter en tid i varetekt ble det klarlagt at B var gravid. Som barnefar oppga hun D. Den 15. august 1988 ble hun innlagt på Aker sykehus der det dagen etter på hennes begjæring ble utført en fremprovosert abort. Hun ble utskrevet 17. august 1988 og tilbakeført Bredtvedt kvinnefengsel.
Den 18. august 1988 ble de to kvinnene løslatt fra varetekt. Noen dager etter ble de bortvist og transportert til Israel. Riksadvokaten henla saken mot dem etter bevisets stilling den 27. september 1988. Formell underretning ble gitt ved Eidsivating statsadvokatembeters brev av 11. januar 1989 til advokat Feydt.
Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 27. februar 1989 ble de to mennene, C og D, dømt for overtredelse av straffeloven §162 til en straff av fengsel i 12 år. I dommen ble det lagt til grunn at de innført ca 1,4 kg heroin til Norge for videresalg her i landet. Dommen er stadfestet av Høyesterett.
Ved skriv av henholdsvis 13. oktober og 17. november 1988 til Oslo forhørsrett fremsatte B og A krav om erstatning og oppreisning for uberettiget straffeforfølgning i medhold av straffeprosessloven §444, §445 og §446. Kravene ble begrunnet i brev til forhørsretten av 4. september 1989.
Oslo forhørsrett avsa 19. mars 1990 kjennelse med slik slutning:
"Erstatningskravene fra B, født xx.xx.1961 og A, født xx.xx.1947 forkastes."
Begge påkjærte forhørsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, som 25. april 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes".
Det nærmere saksforhold og begrunnelse for erstatningskravene fremgår av de nevnte avgjørelser.
A og B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De hevder at lagmannsretten har stilt for strenge krav til betingelsene for å få erstatning/oppreisning etter straffeprosessloven §444. Subsidiært hevdes det at det i alle fall er stilt for strenge krav til å få erstatning/oppreisning etter straffeprosessloven §445 og §446. De begrunner erstatningskravene på samme måte som for forhørsretten og lagmannsretten. Det anføres at de fire involverte israelere har forklart seg sammenfallende om kvinnenes rolle og hensikten med reisen til Norge, og at etterforskningen i saken ikke styrker bevisene mot de to kvinnene, snarere tvert om. Varetektsoppholdet har fått meget alvorlige konsekvenser for de to kvinnene, blant annet har de begge fått psykiske problemer.Det ikke lagt ned noen formell påstand i forbindelse med kjæremålet.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet, men har ikke avgitt uttalelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Selv om det foreligger et videre kjæremål, har utvalget full kompetanse, jf straffeprosessloven §388 nr 5.
Utvalget kan ikke se at det er grunnlag for å fravike den beskrivelse av saksforholdets faktiske side som er gitt av de tidligere instanser. Og ut fra denne faktiske beskrivelse kan utvalget ikke finne at erstatnings- og oppreisningskravene kan føre frem. Det er ikke fremkommet opplsyninger som sannsynliggjør at de siktede ikke har medvirket til den narkotikaforbrytelse som var grunnlag for siktelsen, og vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 er således ikke oppfylt. Ut fra det saksforhold utvalget legger til grunn, kan det heller ikke sees å foreligge slike kvalifiserte rimelighetsgrunner som er et vilkår for erstatning etter straffeprosessloven §445. Det følger da at heller ikke oppreisningskravet etter straffeprosessloven §446 kan tas til følge.
Utvalget finner det ellers tilstrekkelig å vise til den nærmere begrunnelse de tidligere instanser har gitt, og som utvalget i det vesentlige kan tiltre.
Kjæremålene må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålene forkastes.