HR-1990-1846-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-15 |
| Publisert: | HR-1990-01846s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 1846/1990, jnr 678/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aasland, Backer, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §31, Straffeprosessloven (1981) §388, §22, §33, §384, §387 |
A, født xx.xx.1966, er av Trondheim politikammer siktet for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første og annet ledd, jf §22 første ledd. Siktelsen går ut på at han søndag 29. juli 1990 ca kl 0540 førte personbil til tross for at han var påvirket av alkohol.
A har ikke erkjent at det var han som kjørte bilen, og da han ikke samtykket i beslag av førerkortet, begjærte politiet Trondheim forhørsretts samtykke til førerkortbeslag. Under rettsmøtet 22. august 1990 i forhørsretten ba As forsvarer om at det ble avhørt vitner, men dette ble avslått av forhørsretten.
Forhørsretten avsa samme dag slik kjennelse:
"Trondheim politikammer gis adgang til å beslaglegge førerkortet tilhørende A, født xx.xx.1966 inntil straffesaken mot han er endelig avgjort."
A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett. Det ble gjort gjeldende som saksbehandlingsfeil at to vitner ikke ble avhørt for nærmere belysning av sakens faktum. Disse skulle forklare seg om As bil var til stede tidligere på kvelden da han reiste ut, og om den var til stede da han kom tilbake. Dette skulle være av betydning da han ikke ble pågrepet kjørende, men hjemme. Lagmannsretten som heller ikke har besørget vitnene avhørt, avsa 15. oktober 1990 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han anfører at det ikke kan utelukkes at andre førte bilen angjeldende natt, og viser til at det ble anmodet om vitneførsel for å kunne påvise dette. Når forhørsrettens ikke fant vitneførsel nødvendig, skulle den ha begrunnet dette. Når det gjelder lagmannsrettens saksbehandling, gjøres det gjeldende at det må være galt å bruke saksdokumentene som eneste grunnlag for å avgjøre om vitneførsel var nødvendig eller ikke. Avskjæringen av vitnebevis har ført til at retten ikke har fått et fullstendig bilde av siktedes og bilens bevegelser aktuelle natt. Disse manglende opplysninger kan ha virket inn på avgjørelsens innhold.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Trondheim forhørsretts kjennelse av 22. august 1990 oppheves.
2. A tilkjennes omkostninger for Høyesterett og lagmannsrett med kr 1.200,-."
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Det foreligger et videre kjæremål, der utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf §388 nr 2 og 3. Kjæremålet er anført å rette seg mot saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Utvalget kan imidlertid ikke prøve forhørsrettens saksbehandling. Det er heller ikke anført mer konkret hvilke lovbestemmelser som skal ha vært tolket feil.
Tilbake står angrepet på lagmannsrettens saksbehandling. Det hevdes så vidt man skjønner at lagmannsretten burde ha innhentet forklaring fra de to vitnene som siktede hadde påberopt seg til avkreftelse av mistanken, jf straffeprosessloven §384 og §387.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at det på det nåværende trinn av saken og ut fra de opplysninger som foreligger i saksdokumentene var nødvendig å få avhørt de to vitner for å ta standpunkt til spørsmålet om fortsatt beslag av førerkortet etter vegtrafikkloven §33 nr 5. Etter denne bestemmelsen er det tilstrekkelig at det foreligger skjellig grunn til mistanke. Det var siktedes bil som var kjørt, et vitne mente å ha gjenkjent ham, og spor førte fra bilen til siktedes leilighet. Det foreligger således ikke noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.