HR-1990-1965-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-29 |
| Publisert: | HR-1990-01965s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 1965/1990, jnr. 1133/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Holmøy, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §252, §412, Tvistemålsloven (1915) §180, §388 |
Ved stevning av 12. juni 1990 til Stavanger byrett reiste advokat A privat straffesak mot advokat B med krav om straff, mortifikasjon og erstatning. Bakgrunnen for stevningen var angivelig ærekrenkende beskyldninger rettet mot A fremsatt av B i brev 15. september 1989 til A og i et tilsvar 26. oktober 1989 til Suldal forliksråd.
Byretten avsa 4. september 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Stavanger byretts sak nr. 53/90S, privat straffesak avvises. 2. Advokat A tilpliktes innen 14 - fjorten- dager å betale saksomkostninger til advokat B v/advokat Endre Skjørestad med kr 2.500,- -kronertotusenfemhundre-."
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 9. oktober 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Stavanger byretts kjennelse av 4. september 1990 stadfestes.
2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse betaler A saksomkostkostninger til B for lagmannsretten med kr 1.000,- - ettusenkroner 00/100 -."
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Lagmannsrettens kjennelse er - hevdes det - feilaktig ikke knyttet til inkaminasjonen, men er holdt i formalistiske og generelle vendinger uten tilknytning til den aktuelle stevning. Lagmannsretten har ikke innlatt seg på en nærmere fastleggelse av innholdet i straffeprosessloven §252, uaktet nr. 3 og 4 i paragrafen i høy grad gir rom for skjønn. Lagmannsretten har ikke tatt stilling til innholdet i straffeprosessloven §252, og har tolket bestemmelsen feil. Stevningen sammen med de to infamerende brev, vedlagt stevningen som bilag, gir en fullt tilstrekkelig identifikasjon og avgrensning av straffekravets grunnlag m.v.
Byrettens saksbehandling hevdes å være feil, og byrettens kjennelse burde vært opphevet av lagmannsretten. Byretten ga ikke frist etter straffeprosessloven §412 nr. 2 for retting, men viste bare til nr. 1 og 3. Det ville kunne ryddes opp i eventuelle uklarheter under saksforberedelsen med etterfølgende hovedforhandling før rettens avgjørelse av det reelle innhold i stevningen.
Byrettens omkostningsavgjørelse ble påkjært, men lagmannsretten har feilaktig unnlatt å behandle spørsmålet.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Gulating lagmannsretts kjennelse av 9. oktober 1990 oppheves, og saken hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.
Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger."
B har i tilsvaret gjort gjeldende at byrettens saksbehandling var korrekt og i samsvar med loven krav. Lagmannsretten har videre lagt til grunn en riktig forståelse av straffeprosessloven §412, jfr. §252 forsåvidt gjelder de krav som må stilles i en slik sak.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts kjennelse av 9. oktober d.å. stadfestes.
2. A tilpliktes å erstatte B sakens omkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og utvalgets kompetanse er da begrenset som bestemt i straffeprosessloven §388.
Den kjærende part hevder at byrettens saksbehandling er feil, idet byretten ikke ga frist for retting etter straffeprosessloven §412 nr. 2. Byrettens saksbehandling kan imidlertid ikke overprøves av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved videre kjæremål. Lagmannsretten har lagt til grunn at byretten tilstrekkelig tydelig har gitt frist til retting av stevningen.
Lagmannsrettens bevisbedømmelse kan kjæremåleutvalget ikke prøve. Etter en fremstilling av saksforholdet har lagmannsretten uttalt: "Ut fra dette og de henvisninger som ellers var meddelt den kjærende part kan det etter lagmannsrettens mening ikke tillegges betydning for avvisningsspørsmålet at byretten ikke direkte ba om rettelse av stevningen innen samme frist - ved bruk av nettopp dette uttrykk." Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten her har basert sin avgjørelse på en uriktig tolking av straffeprosessloven §412 nr. 2.
Den kjærende part hevder videre at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §412 første ledd jfr. §252 første og tredje ledd om utforming av stevninger feilaktig, når den har opprettholdt byrettens avvisning av stevningen.
Etter å ha vist til de nevnte lovbestemmelsene uttaler lagmannsretten:
"Ut fra dette er det ikke tilstekkelig bare å vise til de straffebud som påstås anvendt. Innholdet av disse må også gjengis så langt det er av betydning i saken. I dette ligger ikke at de kan unnlates gjengitt om den som utformer stevningen anseer dette overflødig.
Det er heller ikke tilstekkelig bare å vedlegge til stevningen og vise til de brev eller dokumenter som menes å innholde ærekrenkende uttrykk eller uttalelser. Det må også i stevningen gis en kortfattet presisering eller beskrivelse av hvilke uttrykk eller uttalelser i et slikt materiale som menes ærekrenkende.
For så vidt der kreves mortifikasjon må det gis en presisering eller beskrivelse av hvilke uttrykk eller uttalelser som kreves mortifisert. Uttrykk eller uttalelser som ikke er ærekrenkende kan ikke kreves mortifisert sammen med slike - heller ikke i den form at et brev eller dokument i sin helthet mortifiseres om det har et delvis ærekrenkende innhold."
Kjæremålsutvalget er enig i den tolkingen av lovbestemmelsene som lagmannsretten har lagt til grunn. Den konkrete lovanvendelsen kan kjæremålsutvalget ikke prøve.
For ordens skyld presiseres at det ikke følger av det som her er sitert fra lagmannsrettens kjennelse, at fremstillingen i stevningen ikke kan suppleres ved henvisning til vedlegg. Slike henvisninger må imidlertid være utformet slik at stevningen fyller den funksjon den skal ha som opplegg for den videre prosess.
Kjæremålsutvalget omfatter også det forhold at lagmannsretten ikke har behandlet spørsmålet om saksomkostninger for byretten, til tross for at dette var omfattet av kjæremålet til lagmannsretten. Høyesteretts kjæremålsutvalg er enig i at lagmannsrettens kjennelse er mangelfull på dette punkt, men viser til at kjæremålsutvalget har kompetanse til selv å behandle spørsmålet. Kjæremålsmotparten ga for byretten tilsvar på fire sider med elleve bilag. Under henvisning til dette er kjæremålsutvalget enig i byrettens omkostningsavgjørelse.
Kjæremålet har ikke ført frem. Kjæremålsutvalget finner at den kjærende part må erstatte kjærmålsmotpartens saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Beløpet settes overensstemmende med omkostningsoppgaven til kr 800.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. kjæremålet forkastes.
2. i saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B 800 - åttehundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.