HR-1990-201-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-04-26 |
| Publisert: | HR-1990-00201k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 201 K/1990, jnr 101/1990 |
| Parter: | Kjell Langsholt mot Sparebanken Østfold (advokat Roar Bjerknes). |
| Forfatter: | Christiansen, Philipson, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §156, Arbeidsmiljøloven (1977) §61, §159, §373 |
I ankesak mellom Kjell Langsholt og Sparebanken Østfold avsa Eidsivating lagmannsrett dom 6. juni 1988 dom med slik domsslutning:
"1. Saken avvises for så vidt oppsigelsen kreves kjent ugyldig.
2. Sparebanken Østfold betaler innen 2 - to - uker 300.000,- - trehundretusen - kroner til Kjell Langsholt.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Sparebanken Østfold til det offentlige 40.000,- - førtitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom."
Kjell Langsholt var blitt oppsagt fra sin stilling i Sparebanken Østfold, og hans søksmål om oppsigelsens gyldighet ble avvist da lagmannsrettens fant at han hadde oversittet fristen i arbeidsmiljøloven §61 nr. 3 første punktum. Når det gjaldt kravet på erstatning var søksmålet rettidig.
Langsholts anke over domsslutningens punkt 1 ble 22. november 1988 nektet fremmet av Høyesteretts kjæremålsutvalg i samsvar med tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 1.
I prosesskrift 15. desember 1989 til Eidsivating lagmannsrett har Langsholt begjært rettelse i lagmannsrettens domsgrunner forsåvidt det er lagt til grunn at søksmålet om oppsigelsens gyldighet er reist for sent. Han viste til at søksmålsfristen utløp 8. mars 1986. Da dette var en lørdag, ble søksmålsfristen forlenget til mandag 10. mars 1986. Stevningen som ble mottatt av Sarpsborg byrett 10. mars 1986, ble sendt rekommandert 8. mars 1986.
Eidsivating lagmannsrett avsa 30. januar 1990 beslutning med slik slutning:
"Begjæringen om retting tas ikke til følge."
Lagmannsretten kom til at det ikke var noe rettslig grunnlag for å foreta rettelse.
Langsholt har påkjært lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han viser bl.a. til at det ikke kan råde noen tvil om at lagmannsretten har begått en regnefeil. At søksmålsfristen var overholdt er et rettsfaktum. Lagmannsrettens anførsel om at Høyesteretts kjæremålsutvalg allerede har avvist saken på grunn av fristoversittelse er uholdbar.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Regnefeilen rettes.
2. Rettelsen tas til følge.
Subsidiært: Saken hjemvises til lagmannsretten."
Sparebanken Østfold har i tilsvaret bemerket at det ikke er rettslig grunnlag for å ta begjæringen til følge. Det er også vist til at det ikke er adgang til å påkjære lagmannsrettens beslutning, jf. Bratholm og Hov: Sivil rettergang, 404.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"Kjæremålet forkastes."
Det har også senere innkommet prosesskrift fra den kjærende part.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens nektelse av å foreta retting etter tvistemålsloven §156 i sin avgjørelse. Denne beslutning kan ikke påkjæres, jf. tvistemålsloven §159 første ledd. Kjæremålet må derfor avvises.
Kjæremotparten har ikke nedlagt påstand om saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet avvises.