HR-1990-2043-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-12-10 |
| Publisert: | HR-1990-02043s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 2043/1990, jnr 730/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Hellesylt, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, Straffeprosessloven (1981) §184, §171, §172, §240, §388 |
A, født xx.xx.1971, ble fredag 14. september 1990 pågrepet og siktet for overtredelse av straffeloven §233 første ledd ved at han flere ganger hadde stukket en kniv i overkroppen på B, slik at denne morgen etter døde på Sentralsykehuset i Rogaland. Ved Stavanger forhørsretts kjennelse av 17.september 1990 ble siktede med hjemmel i straffeprosessloven §184, jfr §171 nr. 2 varetektsfengslet for fire uker. Den 12. oktober 1990 ble siktede fremstilt på ny med begjæring om forlenget fengsling, og Stavanger forhørsrett avsa i medhold av straffeprosessloven §184, jfr. §172 kjennelse om fortsatt varetekt i åtte uker.
Forhørsrettens kjennelse ble av siktede påkjært til Gulating lagmannsrett som i kjennelse av 1.november 1990 med samme hjemmel som forhørsretten fant vilkårene for fortsatt varetektsfengsling til stede, men satte ned varetektstiden til fire uker.
Den 12. november 1990 ble siktede igjen fremstilt for forhørsretten med begjæring om fortsatt fengsling. Stavanger forhørsrett avsa samme dag kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1971, kan fortsatt undergis varetektsfengsel, dog ikke utover mandag 10. desember 1990 kl.14.oo."
Siktede påkjærte kjennelsen i rett tid til Gulating lagmannsrett som den 14.s.m. avsa kjennelse med slik slutning:
"A løslates."
Lagmannsretten begrunnet sitt resultat slik:
"Lagmannsretten finner at det etter lagmannsrettens kjennelse av 1. november 1990 ikke synes å ha kommet til ytterligere momenter som tilsier at A stakk med drapsforsett. Politiet har ikke påberopt fare for gjentagelse eller bevisforspillelse. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at det ikke er nødvendig å holde
A i varetekt lenger. Det vises forøvrig til lagmannsrettens kjennelse av 1. november 1990."
Påtalemyndigheten har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I kjæremålet gjøres gjeldende at det er feil i begrunnelsen for løslatelsen, og at det er feil av lagmannsretten ikke å ha vurdert straffeprosessloven §172 i forhold til en eventuell nedsubsumering fra forsettlig drap.
Forsvarer er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at siden lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, er utvalgets kompetanse begrenset, jf straffeprosessloven §388. Påtalemyndighetens kjæremål synes rettet mot lagmannsrettens saksbehandling, og den kan utvalget prøve.
I motsetning til påtalemyndigheten forstår utvalget lagmannsrettens kjennelse slik at retten nok har funnet at vilkårene for fengsling i medhold av straffeprosessloven §172 jf §184 annet ledd her var oppfylt. Slik saken forelå for lagmannsretten fant denne imidlertid "at det ikke er nødvendig å holde A i varetekt lenger". Lagmannsretten har her - likevel uten å presisere dette - bygd på at fengslingsregelen har en fakultativ utforming, og at retten i medhold av loven §240 prøver om det er tilstrekkelig grunn til å ta begjæringen om fengsling til følge. Det skjønn lagmannsretten her har utøvd, kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet må etter dette bli å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes. .......