HR-1990-2044-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-12-11 |
| Publisert: | HR-1990-02044s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 2044/1990, jnr. 1190/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Holmøy, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §271, Straffeprosessloven (1981) §387, §270, §171, §184, §185, §186, §388 |
A, født xx.xx.1948, er 16. mars 1990 satt under tiltale for overtredelse av straffeloven §271 jfr. §270 første ledd nr. 1. Hun ble av Oslo politikammer den 17. november 1990 begjært varetektsfengslet til 2. januar 1991 i medhold av straffeprosessloven §185 jfr. §184 jfr. §171 første ledd nr 2. Det ble samtidig begjært tidsbegrenset brev- og besøksforbud i medhold av straffeprosessloven §186 annet ledd.
Oslo forhørsretts avsa 17. november 1990 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1948 holdes i varetektsfengsel inntil retten eller påtalemyndigheten bestemmer noe annet, men ikke utover 2. januar 1991.
Hun undergis brev- og besøksforbud til 29. november 1990."
A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som ved kjennelse 23. november 1990 forkastet kjæremålet.
Om saksforholdet vises til de nevnte kjennelser.
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet anføres å gjelde saksbehandlingen. Det er i kjæremålet i hovedtrekk anført følgende:
Forhørsretten og lagmannsretten har unnlatt å trenge inn i det foreliggende materiale, og unnlatt å foreta en tankemessig logisk vurdering av spørsmålet om fengsling.
Kan sikkerhet om tvilsomme punkter oppnås, plikter domstolen å instituere en saksbehandling som gir slik sikkerhet. Dette gjelder særlig når det er anmodet om slik saksbehandling, og slik saksbehandling lar seg gjennomføre.
Det anføres at fengsling på grunn av bevisforspillelsesfare i dag mer enn et år etter bedrageriet kun kan hjemles på konkrete handlinger begått av A i den nyere tid.
Lagmannsrettens grunnlag for fengsling på grunn av bevisforspillelsesfare omfatter bare to punkter som eventuelt kan tilfredsstille nevnte krav, nemlig at en person nylig har gitt opplysning til politiet som er egnet til å bekrefte at tiltalte aktivt har søkt å forspille bevis, og at politiet har fått opplyst at siktede skal ha disponert større beløp i den senere tid.
Angående det førstnevnte moment hadde forsvareren anmodet lagmannsretten om muntlig forhandling, jfr. straffeprosessloven §387, hvis kjæremålet lå an til å bli forkastet. Hensikten var å få forklaringen fra vedkommende person som gjennom arbeid ved fengslet hadde behandlet A. Det var en saksbehandlingsfeil når lagmannsretten fant at det ikke var særlig grunn som talte for umiddelbar bevisførsel. Her forelå en særlig grunn, nemlig å søke en noe sterkere avklaring hva angår det vitne som påberopes som avgjørende for fengslingen. Dette må anses nødvendig da den tanke at hun skal ha søkt å påvirke den fengslede Bs vitneprov, logisk er i strid med alt som ellers foreligger i saken. Behovet for muntlig forklaring er ytterligere til stede når såvel politiet og lagmannsretten aksepterer at A har vært utsatt for et komplott fra B.
Det henvises til lagmannsrettens uttalelse om at man ved fengsligsspørsmålet ikke kan legge "spesiell vekt på uttalelsene som nå har fremkommet fra siktede B".
Komplottet fremstår som entydig ved vedkommende persons forklaring til politiet.
Det er en saksbehandlingsfeil når lagmannsretten unnlater å se hele saken i sammenheng: Foreligger det først et komplott mot A, plikter man også å se hen til dette også ved vurderingen av andre "begivenheter" i saken.
Lagmannsretten er klar over at "flere som er i politiets søkelys utviser aktivitet til å søke mistanken mot seg redusert ved å fremholde andres forhold". Lagmannsretten har dog unnlatt å akseptere at nevnte forhold også er en situasjon som tilsier forsiktighet hva angår uttalelser mot A.
Angående det annet moment - om disponering av store pengebeløp - hevdes det å være en klar saksbehandlingsfeil i en alvorlig fengslingssak å bygge på en kilde som overfor domstol og forsvarer holdes ukjent. Forsvareren opplyser at han har kunnet påvise at andre opplysninger fra samme kilde er uriktige. Det hevdes å være en saksbehandlingsfeil å godta en slik anførsel når politiet ikke har undersøkt om påstandene er riktige enda det var tid og anledning til det.
Det gjøres videre gjeldende som saksbehandlingsfeil at lagmannsretten for øvrig har bygget på omstendigheter som åpenbart ikke kan oppfattes som fengslingsgrunn. At pengene ikke er kommet til rette, gir f. eks. i seg selv intet grunnlag for fengsling av A.
Det gjøres endelig gjeldende at lagmannsretten har vurdert feil de krav som stilles til uforholdsmessig inngrep, når lagmannsretten har funnet at fengsling på et så sviktende grunnlag, vurdert mot As helsetilstand, ikke representerer et uforholdsmessig inngrep.
Saksbehandlingsfeilene må åpenbart anses å ha betydning for resultatet.
Den kjærende part har anmodet om at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Påtalemyndigheten som er kjent med kjæremålet, har ikke avgitt uttalelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålsutvalget har i den foreliggende sak begrenset kompetanse som angitt i straffeprosessloven §388. Kjæremålet retter seg imidlertid mot påståtte feil ved lagmannsrettens saksbehandling, og det kan kjæremålsutvalget prøve etter §388 nr. 2.
Kjæremålet er formet slik at forsvareren innledningsvis gir uttrykk for visse generelle synspunkter av rettssikkerhetsmessig art for deretter å peke på en rekke forhold som anføres å være saksbehandlingsfeil. Kjæremålsutvalget vil i det følgende behandle de enkelte anførsler og kommer inn på de generelle synspunktene bare i den utstrekning de antas å ha betydning ved avgjørelsen av de enkelte spørsmål.
Det hevdes for det første å være en saksbehandlingsfeil når lagmannsretten ved behandlingen av begjæring om muntlig forhandling, jfr. §387, har funnet at det ikke foreligger slike særlige grunner som taler for umiddelbar bevisførsel. Det redegjøres nærmere for de forhold som etter forsvarerens syn representerer slike særlige grunner - først og fremst behovet for å få forklaringen fra den person som nylig hadde gitt politiet opplysninger egnet til å bekrefte at tiltalte aktivt har søkt å forspille bevis. Også andre forhold er for øvrig anført.
Straffeprosessloven §387 første ledd har fått en utforming som klart gir til kjenne at det avhenger av rettens skjønn om muntlig forhandling skal holdes: "kan" når særlige grunner taler for det". Lagmannsretten har gitt uttrykk for at spørsmålet om det her forelå særlig grunn er vurdert. Ved denne vurderingen vil det måtte stå sentralt om bevismaterialet slik det foreligger gjennom fremlagte dokumenter, er tilstrekkelig til forsvarlig å avgjøre saken på ordinær måte. Muntlig forhandling av kjæremål om fengsling vil bare sjelden være aktuelt. Skriftlig saksbehandling vil være den alt overveiende hovedregel. Kjærmålet kan på dette grunnlag ikke føre frem.
Forsvareren har innledningsvis blant annet hevdet:
"Kan sikkerhet omkring tvilsomme punkter oppnås, plikter domstolen å instituere en saksbehandling som sikrer slik sikkerhet." Til dette vil kjæremålsutvalget peke på at saksbehandlingen må sikre en forsvarlig behandling av fengslingsspørsmålet innen loven ramme, men at kravene til saksbehandlingen nødvendigvis vil måtte ta farge av at man befinner seg på et forberedende stadium av straffesaken.
Det anføres videre at det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten har unnlatt å se hele saken i sammenheng. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det er grunnlag for å hevde dette. Man kan heller ikke se at lagmannsretten ved bemerkningen om at "flere som er i politiets søkelys utviser aktivitet til å søke mistanken mot seg redusert ved å fremholde andres forhold", skulle ha unnlatt å vise forsiktighet hva angår uttalelser mot tiltalte.
Det gjøres også gjeldende som saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ved å vise til at "politiet har fått opplysning om at tiltalte skal ha disponert større pengebeløp i den senere tid", har bygget på en kilde hvis identitet politiet kjenner, men som overfor domstolen og forsvareren holdes ukjent. I denne forbindelse hevdes det også å være en mangel at anførselen er godtatt til tross for at politiet har hatt tid og anledning til nærmere undersøkelse uten at dette er foretatt.
I saker om fengsling vil det ofte være sider av saken som ennå er uavklart. Det vil da avhenge av de nærmere omstendigheter i saken hvor vidt ikke helt klarlagte forhold bringes frem i forbindelse med begjæring om fengsling. Det må bero på rettens skjønn hvorvidt den finner om de øvrige grunnlag er tilstrekkelige til å begrunne fengsling. Den opplysning som innvendingene her konkret retter seg mot, synes i den foreliggende sak ikke å ha noen avgjørende betydning. Kjæremålsutvalget finner at kjæremålet heller ikke på dette grunnlag kan føre frem.
Utvalget kan videre ikke gi den kjærende part medhold i anførselen om at lagmannsretten har bygget på generelle trekk i saken som i seg selv ikke kan begrunne fengsling.
Utvalget kan heller ikke se at lagmannsretten har vurdert feil de krav som stilles til inngrepets forholdsmessighet. Denne anførselen synes imidlertid også å rette seg mot den konkrete lovanvendelsen - subsumsjonen - som kjæremålsutvalget etter loven ikke kan prøve.
Kjæremålet har etter dette ikke ført frem og må følgelig forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.