HR-1990-2045-S

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato:	1990-12-13
Publisert:	HR-1990-02045s
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Lnr 2045/1990, jnr. 1186/1990.
Parter:
Forfatter:	Røstad, Hellesylt, Dolva. INS 1985-06-28 1679 §11-2
Lovhenvisninger:

LOV-1902-05-22-10-§229

INS 1985-06-28 1679 §11-4

LOV-1902-05-22-10-§227

LOV-1902-05-22-10-§228

LOV-1981-05-22-25-§160

LOV-1981-05-22-25-§388

A som er siktet for overtredelse av straffeloven §229, §228 og §227 ble ved Bergens forhørsretts kjennelse 18. mai 1990 varetektsfengslet frem til 8. juni 1990. A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett. Den 23. mai 1990 anmodet Bergen politikammer om forhørsrettens samtykke til at det i registreringsøyemed kunne tas fingeravtrykk og fotografi av A. Denne hadde motsatt seg at det ble tatt fingeravtrykk og fotografi. I anmodningen ble det vist til straffeprosessloven §160, jfr. påtaleinstruksens §11-4 og §11-2. Politiet viste til at siktede var fengslet, og at det da i medhold av påtaleinstruksens §11-2 annet ledd bokstav a, skal tas fingeravtrykk og fotografi i registreringsøyemed. Ved lagmannsrettens kjennelse 23. mai 1990 ble A løslatt på det særskilte vilkår at han i et bestemt tidsrom ikke på noen måte tok kontakt med sin familie. Lagmannsretten kom til at A fortsatt med skjellig grunn kunne mistenkes for de overtredelser som var omfattet av siktelsen, dog med forbehold for et enkeltstående forhold.

Forhørsretten avsa 25. mai 1990 beslutning med slik slutning:

"Politiet kan ta fingeravtrykk og fotografi av siktede A i registreringsøyemed."

A påkjærte beslutningen til lagmannsretten som 8. oktober 1990 avsa kjennelse med slik slutning:

"Kjæremålet forkastes."

Kjennelsen er avsagt med to mot en stemme. Mindretallet kom til at begjæringen ikke kunne tas til følge.

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han hevder at lagmannsrettens flertall tar feil når den legger til grunn at domstolenes kontroll etter påtaleinstruksens §11-2 første ledd ikke omfatter selve den konkrete skjønnsmessige vurdering av om fingeravtrykk og fotografi bør foretas i det enkelte tilfelle. I dette tilfelle er dette "kan"-skjønnet ikke foretatt, og domstolene kan da ikke prøve et skjønn som overhodet ikke synes å være foretatt, i dette tilfelle av politiet. Politiet må på nytt bringe saken inn for forhørsretten.

I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:

"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."

Politiet er enig med lagmannsrettens avgjørelse som bygget på premissene til flertallet. Politiet bemerker for ordens skyld at den skjønnsmessige vurdering av om fingeravtrykk og foto skal tas, er vurdert og vil bli vurdert av politimesteren i Bergen.

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Det er tale om et videre kjæremål hvor utvalget har begrenset kompetanse etter straffeprosessloven §388. Kjæremålet gjelder tolkingen av en lovforskrift - påtaleinstruksens §11-4 - og dette spørsmålet kan utvalget prøve.

Utvalget er enig med lagmannsrettens flertall i at domstolenes prøvelsesrett etter påtaleinstruksens §11-4 er begrenset til å kontrollere om loven vilkår for å ta fingeravtrykk og fotografi er oppfylt. Hvorvidt det bør tas foto og fingeravtrykk, når vilkårene for å gjøre det etter påtaleinstruksens §11-2 første ledd foreligger, må bero på politiets og påtalemyndighetens diskresjonære skjønn som domstolene ikke kan overprøve.

Kjæremålet antas også å rette seg mot lagmannsrettens saksbehandling, idet A er uenig i at lagmannsrettens flertall har basert sin avgjørelse på påtaleinstruksens §11-2 første ledd, bokstav a, som er en "kan"-regel, mens politiets begjæring var basert på §11-2 annet ledd, bokstav a, som er en "skal"-regel. Kjæremålsutvalget antar at det i en situasjon hvor politiets begjæring er fremsatt i en situasjon som er dekket av §11-2 annet ledd, regelmessig vil være naturlig at retten bringer politiets standpunkt på det rene, dersom det er inntrådt endring som medfører at man er henvist til bestemmelsen i §11-2 første ledd. Unnlatelse av å gjøre dette kan imidlertid ikke ubetinget føre til opphevelse av avgjørelsen. Dette er det ikke grunnlag for i denne sak. Utvalget viser i denne forbindelse til at politiet har opplyst at den skjønnsmessige vurdering av om fingeravtrykk og fotografi skal tas, er vurdert og vil bli vurdert av politimesteren i Bergen.

Kjæremålet må etter dette bli å forkaste.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.