HR-1990-2048-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-12-13 |
| Publisert: | HR-1990-02048s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 2048/1990, jnr. 1187/1990, avsagt slik |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Hellesylt, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §241, §265, §267, §268, §270, §388 |
Kjennelse:
A fremsatte 2. august 1990 begjæring til Bergen forhørsrett om rettergangsskritt etter straffeprosessloven §241 til avkreftelse av mistanke om at han skulle være skyldig i forhold som ble anmeldt begått den 16. juli 1990. Tiltale for dette forholdet ble uttatt i form av en tilleggstiltalebeslutning 6. august 1990. Bergen forhørsrett avsa 14. august 1990 beslutning med slik slutning:
"Begjæringen tas ikke til følge."
A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett, som 28. september 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder tolkningen av straffeprosessloven §241. Hvis det begjærte rettergangsskritt ikke er uegnet, følger det av loven bestemmelse - hevder han - at retten plikter å ta begjæringen til følge. Hvorvidt det begjærte rettergangsskritt var uegnet, synes ikke overhode å være vurdert hverken av forhørsrett eller lagmannsrett. Selv om tilleggstiltalebeslutning nå er tatt ut, hevdes det at det begjærte rettergangsskritt likevel må foretas. Når det var begjært rettergangsskritt, pliktet statsadvokaten å vente med å utta ny tiltalebeslutning til det var rettskraftig avgjort om det skulle holdes rettslig avhør eller ikke. Han har også gjort gjeldende at politiet, statsadvokaten og dels forhørsretten har opptrådt illojalt. Det tilsier at rettergangsskritt foretas, dersom det ikke er uegnet.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling."
Politiet har bemerket til kjæremålet at det ikke lenger har rettslig interesse, idet avhør nå er forsøkt foretatt av tiltalte A. Det bestrides at noen form for saksbehandlingsfeil foreligger.
I prosesskrift 11. november 1990 har A ytterligere utdypet sin kjæremålserklæring.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Lagmannsrettens kjennelse er truffet etter kjæremål, og utvalgets kompetanse er da begrenset, jfr. straffeprosessloven §388. Kjæremålet angis å rette seg mot tolkingen av straffeprosessloven §241, og dette spørsmålet kan utvalget prøve.
Lagmannsrettens begrunnelse for ikke å ta kjæremålet til følge, lyder slik:
"Bestemmelsen i straffeprosessloven §241 svarer til tidligere straffeprosessloven §268 og innebærer ikke noen realitetsendring i forhold til tidligere rett. Det fremgår av rettspraksis, jfr. Rt-1981-685, at siktedes rett til å begjære rettergangsskritt etter §241 er avskåret når tiltale er tatt ut.
Her er forholdet at A fremsatte den nye begjæringen overfor forhørsretten noen få dager før Statsadvokatene i Hordaland tok ut tilleggstiltale vedrørende det nye straffbare forhold som As begjæring knytter seg til.
Forhørsrettens beslutning er begrunnet med at det ikke er grunnlag for rettergangsskritt etter straffeprosessloven §241 i en situasjon hvor det foreligger en tilleggstiltalebeslutning for det nye forhold og hvor tilleggstiltalen forenes til felles behandling med den opprinnelige tiltalebeslutning av 18. juli 1990.
Lagmannsretten er enig med forhørsretten. Det forhold at As nye begjæring er fremsatt overfor forhørsretten i tid før tiltalebeslutningen er uttatt, kan i den situasjon som her foreligger, ikke føre til at forhørsretten plikter å ta begjæringen til følge etter straffeprosessloven §241 annet ledd. De hensyn som ligger til grunn for bestemmelsen gjør seg ikke gjeldende i en situasjon som den foreliggende. Tiltalte har gjennom sin forsvarer adgang til å foranledige innhentet andre bevis til avkreftelse av mistanken enn dem som er oppgitt i påtalemyndighetens bevisoppgave i medhold av straffeprosessloven §265. Dersom en slik begjæring avslås av påtalemyndigheten, kan spørsmålet av forsvareren forlanges forelagt for retten. Det er videre adgang til å avholde bevisopptak forut for hovedforhandling når betingelsene for dette foreligger etter straffeprosessloven §270.
Nå har A i annen kjæremålssak for Gulating lagmannsrett angrepet forhørsrettens beslutning om å oppnevne forsvarer for ham. Straffeprosessloven §267 har imidlertid regler som sikrer tiltalte som opptrer uten forsvarer rett til å kreve ført andre bevis enn påtalemyndigheten har oppgitt."
Utvalget er enig med lagmannsretten og kan således ikke se at det foreligger noen uriktig tolking av straffeprosessloven §241.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.