HR-1990-2055-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-12-13 |
| Publisert: | HR-1990-02055s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 2055/1990, jnr. 1180/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Holmøy, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §291, Straffeprosessloven (1981) §397, §227, §352, §48, §388, §396 |
Kjennelse:
Ved Indre Follo herredsretts dom 11. juli 1980 ble A født xx.xx.1904 domfelt for overtredelse av straffeloven §291 for ved to anledninger å ha helt urin og ekskrementer inn i biler som parkerte utenfor hans bopel. Domfellelsen gjaldt videre overtredelse av straffeloven §227 og §352 første ledd for med haglegevær å ha skutt mot bussholdeplassen utenfor hans bopel, noe som fremkalte fare for liv eller helbred for dem som oppholdt seg på holdeplassen.
A krevet fornyet behandling for lagmannsrett, subsidiært anket han til Høyesterett over lovanvendelsen og saksbehandlingen. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning 31. juli 1980 ble lagmannsrettsbehandling nektet, og anken avvist.
I skriv 13. juni 1989 krevet A straffesaken gjenopptatt under henvisning til at han ikke var klar over at bøttene inneholdt urin og ekskrementer og at han var berettiget til å søke å fjerne de bilene som var parkert på bussholdeplassen og hindret hans siktmuligheter når han skulle krysse riksvei 120. Han hevdet videre at han heller ikke hadde skutt med hagle mot personer på bussholdeplassen.
Indre Follo herredsrett avsa 25. april 1990 kjennelse med slik slutning:
"Straffesak 31/1990 S mot A, født xx.xx.1904 gjenopptas ikke."
A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 29. august 1990 avsa kjennelse med denne slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil saksbehandling og feil rettsanvendelse. Han har i kjæremålet blant annet vist til at domstolene gjennom pådømmelse av en rekke drapssaker etter hvert har foretatt en mere liberal fortolkning av straffeloven §48 om nødverge.
Han hevder videre at både herredsretten og lagmannsretten har misforstått bestemmelsen i straffeprosessloven §397. Han ble ikke gjort kjent med Romerike politikammers uttalelse i saken, datert 20. mars 1990, før herredsretten avsa sin kjennelse. Han ble først kjent med politiets uttalelse da herredsrettens kjennelse ble forkynt for ham, og han måtte selv hente kopi av uttalelsen på herredsrettens kontor.
Lagmannsretten har selv trukket uttrykket "diskriminerende forskjellsbehandling" inn i saken. Når hans anførsel om at påtalemyndigheten skal ha reagert strengere i hans tilfelle enn i mange andre saker, ikke har beveget lagmannsretten til å tillate gjenopptagelse, viser det bare at lagmannsretten som domstol "forherliger ramp, pøbel og berme som mobber gamle mennesker."
Den mobbingen han selv ble utsatt for, tilfredsstiller uten tvil kravene til klassisk nødverge etter straffeloven §48.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Herreds- og lagmannsrettens kjennelser oppheves, og saken gjenopptas.
2. A tilkjennes saksomkostninger for alle tre retter med inntil kr 5000,-."
Politiet er kjent med kjæremålet, men har ikke avgitt uttalelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet retter seg mot kjennelse som lagmannsretten har truffet etter kjæremål. Ved et slikt videre kjæremål har utvalget etter loven begrenset kompetanse, jfr. straffeprosessloven §388 nr. 2 og 3. Etter sistnevnte bestemmelse kan utvalget prøve tolking av lovforskrift, og etter bestemmelsen i nr. 2 kan utvalget prøve om det foreligger noen feil ved saksbehandlingen for lagmannsretten. Utvalget finner grunn til å understreke at prøvingen av saksbehandlingen er begrenset til lagmannsretten.
Utvalget har etter loven ordning ikke foranledning til å gå nærmere inn på saksbehandlingen ved herredsretten. Det fremgår imidlertid av dokumentene at begjæringen datert 13. juni 1989 antagelig er blitt liggende ubehandlet ved herredsretten i mer enn et halvt år. Først 7. mars 1990 ble begjæringen tatt under realitetsbehandling - da ble begjæringen oversendt Romerike politikammer til uttalelse.
Politikammeret avgav uttalelse 20. mars 1990, og herredsretten med enedommer avsa 25. april 1990 kjennelse om at straffesaken ikke skulle gjenopptas. I kjennelsen er det i forbindelse med bemerkning om at det foreligger uttalelse fra Romerike politikammer vist til reglen i straffeprosessloven §397. Dette er en uriktig henvisning, idet saken - uten kontradiktorisk forhandling - er blitt avgjort med grunnlag i §396 annet ledd. Uttalelsen fra politiet inneholdt imidlertid ikke opplysninger som det var grunn til å forelegge A.
På denne bakgrunn finner utvalget seg ikke foranlediget til å gå nærmere inn på den tolking av §397 som lagmannsretten har foretatt og som den kjærende part har angrepet.
Utvalget har bemerket at lagmannsrettens kjennelse 3. september 1990 ble sendt fra politikammeret til lensmannen for forkynnelse. Forkynnelse skal først ha funnet sted etter at avgjørelsen var meddelt i pressen - hvilket må beklages.
Dette forhold innebærer imidlertid ikke noen saksbehandlingsfeil ved lagmannsretten.
For utvalget gjenstår å prøve om det foreligger noen feil ved den tolking av lovbestemmelsene om vilkår for gjenopptagelse, som har vært lagt til grunn i de foregående instanser. Utvalget kan ikke se at det hefter noen feil ved herredsrettens eller lagmannsrettens tolking av disse bestemmelser.
Kjæremålet må således bli å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.