HR-1990-2152-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-12-27 |
| Publisert: | HR-1990-02152s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 2152/1990, jnr. 837/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Holmøy, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, Straffeprosessloven (1981) §172, §212, §213, §171, §184, §195, §212, §387, §388 |
Kjennelse:
Politifullmektig ved Hordaland politikammer utferdiget 2. november 1990 siktelse mot A, født xx.xx.1950, som dagen før var blitt pågrepet mistenkt for sedelighetsforbrytelse. Siktelsen gjaldt overtredelse av straffeloven §195 første ledd annet straffalternativ jfr. §213 straffeloven §212 annet ledd og §212 første ledd.
Midhordland forhørsrett avsa 2. november 1990 kjennelse om fengsling av siktede. Siktede påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som forkastet kjæremålet. I videre kjæremål opphevet Høyesteretts kjæremålsutvalg 26. november 1990 de avsagte kjennelser og hjemviste saken til ny behandling i forhørsretten.
Hordaland politikammer utferdiget 27. november 1990 siktelse som omfattet overtredelse av §195 i forhold til to gutter - for den enes vedkommende med henføring under §195 første ledd annet straffalternativ, jfr. §213. Etter begjæring fra politiet avsa Midhordland forhørsrett 27. november 1990 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1950, blir å holde i varetekt med hjemmel i straffeprosessloven §184, jfr. §171 nr. 2 og nr. 3 inntil annerledes av retten eller påtalemyndigheten bestemmes, dog ikke utover 25. desember 1990 kl. 17.00."
Siktede erklærte kjæremål til Gulating lagmannsrett. I kjæremålet var bl.a. uttalt at siktede erkjente siktelsens punkt 2 og 3 (overtredelse av §195 første straffalternativ og §212 første ledd) og videre at han aksepterte "at det ut fra hans egen forklaring var skjellig grunn til mistanke vedrørende siktelsens punkt 1". Angående det forhold som dette punkt omfattet, hadde siktede erkjent at han hadde hatt utuktig omgang med vedkommende fornærmede. Han benektet imidlertid at det hadde foreligget analt samleie. Siktede bestred at det ved løslatelse av ham forelå fare for bevisforspillelse (straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2), eller fare for gjentagelse (bestemmelsens nr. 3).
Gulating lagmannsrett avsa 3. desember 1990 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1950, blir å holde i varetekt frem til fredag 14. desember 1990 kl. 1500 såfremt ikke retten eller påtalemyndigheten annerledes bestemmer."
Samme dag som fengslingsfristen utløp, utferdiget politiet en utvidet siktelse. Denne omfattet nå også et tilfelle av legemsfornærmelse overfor en av de to gutter siktede hadde hatt kjønnsomgang med.
Midhordland forhørsrett avsa 14. desember 1990 kjennelse med slik slutning:
"Politiets begjæring om bruk av fortsatt varetektsfengsel for et tidsrom på inntil 12 - tolv - uker regnet fra i dag, tas ikke til følge."
Politiet påkjærte på stedet kjennelsen om løslatelse, og retten gav kjæremålet oppsettende virkning. Politiet begrunnet kjæremålet i et "støtteskrift". Det ble her vist til straffeprosessloven bestemmelse om fare for bevisforspillelse (§171 første ledd nr. 2) og til regelen i loven §172. "Støtteskriftet" fra påtalemyndigheten foranlediget en skriftlig uttalelse fra siktedes forsvarer. I tilsvaret fra forsvareren var bl.a. fremholdt at siktede nå hadde erkjent å ha hatt analt samleie slik post I i siktelsen angav. Forsvareren fremholdt bl.a.: "I relasjon til bevisforspillelsesfaren er å bemerke at siktede har tilstått utuktig omgang over en lengre periode og dessuten to tilfelle av analt samleie. Stort nærmere en fullstendig tilståelse er det vanskelig å komme, og det er vanskelig å se hvilke bevis siktede skal kunne forspille vedrørende denne post." Forsvareren tiltrådte ellers det forhørsretten hadde bemerket om at §171 her ikke kunne komme til anvendelse. Han anførte at fengsling etter §172 aldri hadde vært ment som annet enn en snever unntaksregel som benyttes for særdeles grove forbrytelser som uvegerlig vil medføre svært lange fengselsstraffer. Selv om siktedes forgåelser i denne sak er meget alvorlige, er de likevel vesensforskjellige fra den type forbrytelser som vanligvis foranlediger fengsling etter §172, f.eks. drap og grove narkotikaforbrytelser. Han viste for øvrig til uttalelse i Innstilling fra straffeprosesslovkomiteen 1961 side 6.
Gulating lagmannsrett avsa 18. desember 1990 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1950, blir fortsatt å holde i varetekt til fredag 11. januar 1991 kl. 1500 såfremt ikke retten eller påtalemyndigheten annerledes bestemmer."
Lagmannsretten fant at siktede med skjellig grunn kunne mistenkes for fullt ut å ha forholdt seg som beskrevet i politiets siktelse av 14. desember 1990. Lagmannsretten var enig med forhørsretten i at det ikke forelå slik fare for bevisforspillelse eller gjentagelse som gjør det nødvendig med fengsling.
Lagmannsretten fant - som forhørsretten at vilkårene for å anvende bestemmelsen i §172 her var oppfylt. Mens forhørsretten hadde antatt at bestemmelsen likevel ikke begrunnet fengsling i dette tilfelle, kom lagmannsretten til at bestemmelsen her gav grunnlag for fengsling.
Siktede har ved sin forsvarer påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det hevdes at lagmannsrettens kjennelse bygger på feil tolking av bestemmelsen i straffeprosessloven §172. Dette er søkt påvist ved gjengivelse av bemerkninger i lagmannsrettens premisser, sammenholdt med opplysninger om bruk av varetektsfengsel i straffedommer etter straffeloven §195 omtalt i Rt-1981-89. Det er fremholdt at en fengslingspraksis bygd på lagmannsrettens synspunkter må antas å være i strid med lovgivers intensjoner slik disse bl.a. er kommet til uttrykk i Ot.prp. nr. 53, 1983 - 84. side 33.
Subsidiært er det gjort gjeldende at det foreligger saksbehandlingsfeil ved at lagmannsrettens kjennelse er mangelfullt begrunnet. Etter den kjærende parts mening burde lagmannsretten også ha vurdert å holde muntlig forhandling om kjæremålet, jfr. straffeprosessloven §387.
Den kjærende part har lagt ned denne påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse av 18. desember 1990 oppheves."
Politiet er gjort kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens kjennelse om varetektsfengsling, avsagt etter kjæremål. Ved et slikt videre kjæremål har utvalget etter loven begrenset kompetanse, jfr. straffeprosessloven §388. Etter denne bestemmelse kan utvalget imidlertid prøve de to angrepspunkter som kjæremålserklæringen angir: lagmannsrettens tolking av bestemmelsen i straffeprosessloven §172 og lagmannsrettens saksbehandling.
Regelen i straffeprosessloven §172 - om den såkalte "rettshåndhevelsesarrest" - angir to vilkår for fengsling: et kvalifisert mistanke-krav (herunder tilståelse) og et kvalifisert lovbrudds-krav, knyttet til straffebud som etter loven hjemler straff av fengsel i 10 år eller mer.
Utvalget må legge til grunn at lagmannsretten har ansett begge disse grunnvilkår oppfylt. Siktede har tilstått at han ved to anledninger høsten 1989 har hatt analt samleie med en 12 år gammel gutt. Slik overtredelse av straffeloven §195 første ledd annet straffalternativ jfr. §213 kan etter loven medføre fengsel inntil 15 år.
Utvalget kan ikke se at det hefter noen feil ved lagmannsrettens tolking av bestemmelsen i straffeprosessloven §172 jfr. §184 annet ledd første punktum, med hensyn til bestemmelsens grunnvilkår. Regelen er imidlertid utformet som en "kan-regel". Den åpner således for utøvelse av skjønn med hensyn til om fengsling skal besluttes, en omstendighet som stiller krav om en begrunnelse for å anvende regelen.
Utvalget forstår kjennelsen derhen at lagmannsretten har truffet avgjørelsen ut fra en vurdering av de motstående hensyn. Den har fremholdt "at varetektsfengsling bør finne sted i et så alvorlig tilfelle som dette", at det ikke foreligger "omstendigheter som særlig tilsier at siktede nå bør løslates".
Slik saken ble forelagt for lagmannsretten - med forhørsrettens kjennelse for at §172 ikke burde bringes til anvendelse, og med forsvarerens kommentarer til §172 i tilsvaret til lagmannsretten - hadde det etter utvalgets oppfatning vært foranledning til å gi en mer utførlig begrunnelse.
Utvalget kan imidlertid ikke anse begrunnelsen for så mangelfull at den bør lede til opphevelse av kjennelsen.
Kjæremålet kan således ikke tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes. .......