HR-1990-227-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-05-10 |
| Publisert: | HR-1990-00227k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 227 K/1990, jnr 115/1990 |
| Parter: | Linus A/S (advokat Erling Høyte) mot Grovfjord Båtbyggeri A/S (advokat B Jørgensen-Dahl). |
| Forfatter: | Halvorsen, Philipson, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Sjøloven (1893) §247, Tvistemålsloven (1915) §86, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §253a, §258, §268, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915), §404, §249 |
Fartøyet MK "Linus" var fra våren 1989 til 8. januar 1990 til ombygging ved verkstedet Grovfjord Båtbyggeri A/S. Eieren av fartøyet er Linus A/S som er et heleid datterselskap av Brødrene Johnsen A/S. Natt til 8. januar 1990 fjernet representanter for Linus A/S fartøyet fra kaia til Grovfjord Båtbyggeri A/S og førte det i første omgang til Harstad. Fartøyet var bortleid på bareboat-certeparti til Fishtech A/S som hadde bestilt ombyggingsarbeidene. Brødrene Johnsen A/S og Grovfjord Båtbyggeri A/S eier hver halvpartene av aksjene i Fishtech A/S. Grovfjord Båtbyggeri A/S mente å ha tilbakeholdsrett i fartøyet for utførte og fakturerte, men ikke betalte ombyggingsarbeider, jf sjøfartsloven §247. Samme dag som fartøyet ble fjernet fremsatte Grovfjord Båtbyggeri A/S en begjæring om midlertidig forføyning til Trondenes namsrett som gikk ut på at fartøyet skulle bringes tilbake til Grovfjord Båtbyggeri A/S.
Trondenes namsrett avsa 8 januar 1990 beslutning med slik slutning:
"1. Saksøktes fartøy M/K "Linus", kjenningssignal LK 3215, skal bringes tilbake til Grovfjord Båtbyggeri A/S og legges ved kai der, og alle nøkler til båten skal overlates Grovfjord Båtbyggeri A/S.
2. Linus A/S pålegges å erstatte Grovfjord Båtbyggeri A/S kr. 3.500,- i saksomkostninger."
Linus A/S krevde muntlig forhandling om beslutningens lovlighet. Muntlig forhandling ble holdt 12. januar 1990, og 13. januar 1990 avsa namsretten kjennelse med slik slutning:
"1. Namsrettens beslutning av 8. januar 1990 oppheves.
2. Grovfjord Båtbyggeri A/S pålegges å erstatte Linus
A/S sakens omkostninger med kr. 10.800,-."
Grovfjord Båtbyggeri A/S påkjærte namsrettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett som 2. mars 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Grovfjord Båtbyggeri A/S overtar på Linus A/S' kostnad besittelsen av MK Linus.
2. Linus A/S betaler saksomkostninger til Grovfjord Båtbyggeri A/S med kr. 17.000 - syttentusenkroner - for namsretten og lagmannsretten innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse."
Lagmannsretten kom til at Grovfjord Båtbyggeri A/S ikke hadde mistet besittelsen av fartøyet på en slik måte at tilbakeholdsretten var gått tapt, jf sjøfartsloven §247. Det ble ikke pålagt verkstedet å stille sikkerhet for inntektstap som Linus A/S måtte komme til å lide, eller å gå til søksmål mot Fishtech A/S. Et krav om at fartøyet skulle legges ved kai i Stavanger ble heller ikke tatt til følge.
Det nærmere saksforhold går frem av namsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Linus A/S har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkingen, jf tvistemålsloven §404 nr 2 og 3.
Kjæremålserklæringen inneholder en omfattende redegjørelse for saksbehandlingsfeil som den kjærende part mener at lagmannsretten har begått og som har kunnet virke bestemmende på avgjørelsens innhold. Disse anførsler vil i nødvendig utstrekning bli gjennomgått under kjæremålsutvalgets bemerkninger nedenfor. Den kjærende part har også inngitt et supplerende prosesskrift av 4. april 1990.
Når det gjelder realiteten i saken, gjøres gjeldende at avtaleforholdet mellom partene og en helhetsbedømmelse av forholdet mellom dem for øvrig, innebærer at verkstedet ikke kunne gjøre tilbakeholdsrett gjeldende mot den kjærende part. Dersom det likevel skulle forholde seg slik at verkstedet opprinnelig hadde hatt tilbakeholdsrett i fartøyet, er denne gått tapt ved at verkstedet gav fra seg nøklene til båten og lot eierens representanter komme ombord, slik at de faktisk overtok rådigheten.
Subsidiært er anført at lagmannsretten har tolket feil en rekke bestemmelser i tvangfullbyrdelsesloven som gjelder krav av tvangsrettslig karakter som den kjærende part hadde fremsatt.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"Grovfjord Båtbyggeri A/S tilpliktes å tilbakelevere fartøyet til Linus A/S samt å betale sakens omkostninger forsåvel Namsrett, Lagmannsrett som Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Grovfjord Båtbyggeri A/S har tatt til gjenmæle og gjør gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig såvel i resultat som i begrunnelse.
Det bestrides at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil. Det hevdes at lagmannsretten har tolket sjøfartsloven §247 korrekt på grunnlag av det faktum som er funnet bevist. Bevisvurderderingen kan kjæremålsutvalget ikke prøve. Videre bestrides det at avtale eller andre omstendigheter i forholdet mellom partene er til hinder for at verkstedet fikk tilbakeholdsrett i fartøyet. Endelig bestrider kjæremålsmotparten at lagmannsretten har feiltolket noen av tvangsfullbyrdelsesloven bestemmelser når det gjelder de begjæringer den kjærende part har fremsatt vedrørende gjennomføringen av den midlertidige forføyning. I et senere prosesskrift har kjæremålsmotparten imøtegått den kjærende parts prosesskrift av 4. april 1990.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Linus A/S tilpliktes å erstatte til Grovfjord Båtbyggeri A/S omkostningene for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av kjæremål mot kjennelse avsagt av namsretten. Kjæremålsadgangen og dermed også utvalgets kompetanse, er da undergitt de begrensninger som følger av tvistemålsloven §404. Kjæremålet er angitt å rette seg mot feil i saksbehandlingen ved lagmannsretten og feil i tolkingen av lovforskrift, jf tvistemålsloven §404 nr 2 og 3. Utvalget oppfatter det slik at angrepet på lovtolkingen prinsipalt gjelder lagmannsrettens tolking av sjøfartsloven §247 om verkstedets tilbakeholdsrett, og subsidiært tolkingen av tvangsfullbyrdelsesloven regler for tiltak som retten etter saksøktes begjæring skal beslutte når begjæring om midlertidig forføyning tas til følge. Dette har utvalget forstått gjelder tvangsfullbyrdelsesloven §249 tredje ledd om sikkerhetsstillelse for inntekstap som den kjærende part måtte bli påført, loven §253a tredje ledd, om oppnevnelse av en pålitelig tredjemann til å føre tilsyn med skipet, og §258 første ledd jf §253a fjerde ledd om fastsettelse av frist for verkstedet til å reise søksmål om kravet på betaling av reparasjonsregningen - alt sammenholdt med tvangsfullbyrdelsesloven §268.
Såvidt utvalget forstår, er det ikke uenighet om at verkstedet har sannsynliggjort at det har en fordring i anledning av den ombygging av fartøyet som pågikk da det ble ført bort fra verkstedets kai av representanter for Linus A/S. Den kjærende part hevder imidlertid at verkstedet tidligere hadde akseptert at eieren, Linus A/S, ikke skulle være ansvarlig for ombyggingsomkostningene, men at dette utelukkende var en sak som vedkom bareboat-befrakteren Fishtech A/S. Verkstedet hadde derfor ikke i forhold til Linus A/S tilbakeholdsrett i fartøyet. Under enhver omstendighet har tilbakeholdsretten gått tapt ved at verkstedet i et tidsrom av ca 3 døgn oppga besittelsen av båten. Det skal her bemerkes at kjæremålsutvalget ikke kan prøve den konkrete lovanvendelse - subsumsjonen. Heller ikke kan det kjæres med den begrunnelse at lagmannsretten har foretatt en uriktig bevisbedømmelse.
Kjæremålsutvalget tar først for seg de påståtte saksbehandlingsfeil. Den kjærende parts anførsler går her sammenfatningsvis ut på at lagmannsretten dels har misoppfattet partenes anførsler, dels at retten i strid med det kontradiktoriske prinsipp har benyttet argumenter som ingen av partene har påberopt seg, jf tvistemålsloven §86 første ledd, dels at lagmannsretten feilaktig har lagt til grunn at den kjærende part har erkjent forhold som faktisk ikke er erkjent, dels at retten feilaktig har oppfattet at verkstedet har bestridt anførsler som ikke har vært i disputt og endelig at kjennelsesgrunnene på ett punkt er uklare og selvmotsigende. Enkelte av disse anførsler griper over i lovtolkingsspørsmålene og vil derfor bli behandlet i den forbindelse. Ellers synes angrepene på saksbehandlingen i det alt vesentlige å gjelde forhold som utvalget ikke kan prøve, nemlig bevisvurderingen og den konkrete rettsanvendelse.
Angrepet på saksbehandlingen innledes med at lagmannsretten feilaktig har gjengitt verkstedets anførsler derhen at representanter for Linus A/S først ankom 7. januar om kvelden og at fartøyet var forsvunnet neste dag. Denne feil påstås å ha villedet lagmannsretten og derved innvirket på resultatet. Til dette skal bemerkes at det fremgår av lagmannsrettens egne bemerkninger sammenholdt med namsrettens fremstilling av saksforholdet som det er vist til i lagmannsrettens kjennelse, at lagmannsretten ikke har lagt dette saksforholdet til grunn. Således dreier det seg bare om en isolert feil i gjengivelsen av verkstedets anførsler som ikke har hatt noen innflytelse på resultatet. Bedømmelsen forøvrig er unndratt utvalgets prøvelsesrett.
Linus A/S hevder videre at lagmannsretten har misforstått verkstedets anførsler i kjæremålserklæringen om at fartøyet, da det hadde gått til bunkringsplass, av verkstedet ble "beordret" tilbake til verkstedskaien mens det verkstedet har anført, er at Linus' representanter ble "anmodet" om å føre båten tilbake. Om dette heter det i lagmannsrettens kjennelse:
"Det er heller ikke bestridt at Jørgen Jørgensen-Dahl på et visst tidspunkt førte båten et stykke bort hvor man hadde et lager av solar, at verkstedet v/Per Sjøvold straks varslet lensmannen om dette og selv dro bort til bunkringsplassen og beordret båten tilbake til verkstedets kai, hvilket ble etterkommet."
Kjæremålsutvalget kan ikke se at ordvalget her har hatt betydning for resultatet. Det lagmannsretten har gitt uttrykk for, er at verkstedets representant har aksjonert for å få båten tilbake til verkstedets kai, og det er dette lagmannsretten har lagt vekt på.
Dernest hevdes det at lagmannsretten feilaktig har lagt til grunn at Linus A/S har erkjent at formålet med å gå ombord i fartøyet var å sove der og å teste lineautomaten, mens det som i virkeligheten var intensjonen, var å få rådigheten over båten. Det innføres også at kjennelsesgrunnene her er uklare og selvmotsigende. Kjæremålsutvalget kan ikke se at anførslene på dette punkt kan føre frem. Lagmannsretten har uttalt at Linus A/S ikke har bestridt verkstedets anførsel om at de besøkende "...fikk adgang til fartøyet for å sove der, at formålet med besøket ble angitt å være at man ønsket å teste lineautomaten, samt at verkstedet på et eller annet tidspunkt stilte seg velvillig til dette med det forbehold at verkstedet skulle ha folk ombord under prøveturen."
Noen saksbehandlingsfeil kan her ikke sees å være begått, heller ikke i den forstand at det foreligger en selvmotsigelse når lagmannsretten senere gir en vurdering av det den finner har vært den virkelig - og skjulte grunn - for at representantene fra Linus A/S ba om å få komme ombord. Om dette heter det i kjennelsen:
"Ut fra kjæremotpartens erkjennelse av at man ønsket å få rådighet over båten, sammenholdt med at den faktisk ble fjernet uten verkstedets samtykke eller kunnskap, må det videre legges til grunn at aksjonen var planlagt og at testingen av fiskemaskinen bare var et påskudd."
Dette står klart ikke i motstrid med det lagmannsretten har uttalt om hva verkstedet fikk oppgitt om hensikten med besøket og om grunnen til at anmodningen fra Linus' representanter ble etterkommet. Tvert imot begrunner dette den konklusjon lagmannsretten senere trekker:
"Slik saken foreligger opplyst, må det legges til grunn at rederiets representanter ved uriktige foregivender om testing av fiskemaskinen, og om behov for overnattingssted, har ført verkstedet bak lyset og på denne måten berøvet det besittelsen av fartøyet."
Linus A/S anfører videre at lagmannsretten, uten at dette var påberopt av verkstedet, har lagt vekt på at fartøyet ikke var ferdig reparert og neppe var i sjødyktig stand. Forøvrig gjøres gjeldende at denne vurdering materielt sett er uriktig. Om dette heter det i lagmannsrettens kjennelse:
"Det gjensto fortsatt arbeider ombord, og det synes tvilsomt om fartøyet var i forskriftsmessig sjødyktig stand da det ble ført vekk. Det vises for så vidt til Harstad skipskontrolls pålegg av 9. januar 1990 (dok.6).
Tilfellet er således ikke parallelt med det som er påberopt av kjæremotparten under henvisning til Brækhus, nemlig at "skipet etter avsluttet reparasjon ligger i sjødyktig stand fortøyet ved verkstedets kai"..... og med full besetning, jfr. Brækhus l.c. s. 499 nederst."
Utvalget oppfatter dette som bemerkninger i tilknytning til den litteraturhenvisning som er referert i kjennelsen og som var påberopt av Linus A/S. Også hensett til det som fremgår av dokumentene, kan utvalget ikke se at lagmannsretten har gått utenfor partenes anførsler. Bevisvurderingen kan kjæremålsutvalget ikke prøve.
Det anføres for øvrig at lagmannsretten feilaktig har lagt til grunn at skipspapirene var hos verkstedet siden de ikke var ombord i fartøyet. Denne anførsel gjelder bevisvurderingen som utvalget er avskåret fra å prøve.
Når det så gjelder lovtolkingen, er det prinsipale angrep rettet mot lagmannsrettens tolking av sjøfartsloven §247. Her anføres for det første at avtale mellom Linus A/S og verkstedet er til hinder for at tilbakeholdsrett kan gjøres gjeldende i forhold til dette selskap. Dessuten hevdes det at en totalvurdering av hele forholdet mellom verkstedet og eieren av fartøyet må lede til den konklusjon at verkstedet overhodet ikke har hatt tilbakeholdsrett. I tilknytning til dette hevder den kjærende part at lagmannsretten dels har misforstått anførselen om at det var inngått avtale som stenger for tilbakeholdsrett og dels ikke har vurdert de nevnte to anførsler. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har gitt noe uriktig referat av anførslene. Om realiteten uttaler lagmannsretten følgende:
"Det antas (feilskrift for anses) godtgjort at verkstedet har utført arbeider som er fakturert men ikke oppgjort, og at det forelå tilbakeholdsrett i medhold av sjøfartsloven §247. Hvem som er rett debitor for kravet eller kravene, er i så måte uten betydning."
Lest i sammenheng med gjengivelsen av anførslene i kjennelsen, finner utvalget at lagmannsretten har foretatt en vurdering av disse. Sjøloven §247 er her ikke tolket uriktig. Anførslene gjelder i virkeligheten den konkrete bevisvurdering og subsumsjon som utvalget ikke kan prøve.
Etter sjøfartsloven §247 består tilbakeholdsretten bare så lenge verkstedet fortsatt har fartøyet i sin besittelse. Hovedangrepet på lagmannsrettens tolking av denne bestemmelse er rettet mot at lagmannsretten kom til det resultat at verkstedet ikke hadde tapt besittelsen ved å slippe representantene for Linus A/S ombord og overlate dem nøklene til fartøyet.
Som det fremgår av de avsnitt av lagmannsrettens kjennelse som er gjengitt ovenfor, har lagmannsretten i hovedtrekk bygget på følgende:
Representanter for Linus A/S ble sluppet ombord under foregivende av at de skulle prøve lineautomaten - dog med det forbehold at verkstedet skulle ha sine folk ombord under prøveturen. De fikk utlevert fartøyets nøkler for å kunne bruke det som overnattingskvarter. De opplysninger som ble gitt verkstedet, er imidlertid uriktige, idet skipets representanter i virkeligheten hadde planlagt å få råderetten over fartøyet for så å fjerne det uten verkstedets samtykke eller kunnskap - noe som også skjedde om kvelden 7 januar eller natten til 8. Da båten forlot verkstedet, gjenstod det fortsatt arbeider ombord, og det var tvilsomt om den var i forskriftsmessig sjødyktig stand. Skipspapirene var heller ikke ombord.
Lagmannsretten har videre lagt til grunn at verkstedet "klart og entydig har markert sin tilbakeholdsrett" da fartøyets representant fikk slippe ombord og senere da lensmannen ble varslet om at båten uanmeldt gikk til en nærliggende bunkringsplass, samtidig med at verkstedets representant dro bort til bunkringsplassen og ba båten vende tilbake til verkstedskaien - noe som også ble etterkommet.
Lagmannsretten har som tidligere nevnt, konkludert med at fartøyets representanter ved uriktige foregivender har ført verkstedet bak lyset og på denne måten berøvet det besittelsen av fartøyet. Innledningsvis i kjennelsen er opplyst at verkstedet straks aksjonerte da det ble oppdaget at båten hadde forsvunnet om natten, ved å sende inn begjæring om midlertidig forføyning som gikk ut på at fartøyet skulle bringes tilbake.
På bakgrunn av det lagmannsretten her har lagt til grunn, og som kjæremålsutvalget er avskåret fra å prøve, finner utvalget at det ikke er feil tolking av sjøfartsloven §247 når lagmannsretten har funnet at verkstedet verken endelig eller midlertidig ga fra seg besittelsen ved å overlate nøklene til de besøkende. Utvalget viser til Brækhus: Omsetning og kreditt 2 punkt 212. 11, side 46, punkt 273. 2, side 498 - 499 og punkt 276. 3 side 523 - 525.
Kjæremålsutvalget finner heller ikke at de subsidiære angrep på lagmannsrettens tolking av tvangsfullbyrdelsesloven regler kan føre frem.
Når det gjelder begjæringen om sikkerhetsstillelse i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §249 tredje ledd, jf §268 har lagmannsretten vurdert denne og ikke funnet grunnlag for å etterkomme begjæringen. Det er her spørsmål om konkret rettsanvendelse som utvalget ikke kan prøve.
Lagmannsretten har likeledes avslått kravet etter tvangsfullbyrdelsesloven §253a tredje ledd, jf §268 om at fartøyet skal legges ved kai i Stavanger. Avslaget er begrunnet med at retten ikke har funnet sannsynliggjort at verkstedet forsømmer sin tilsynsplikt med fartøyet. Det er her lagmannsrettens bevisvurdering, eventuelt kombinert med dens konkrete lovanvendelse, som er angrepet. Dette kan utvalget ikke overprøve.
Endelig har den kjærende part angrepet lagmannsrettens beslutning om ikke å pålegge verkstedet å reise søksmål mot bareboatbefrakteren i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven §258 jf §253a tredje ledd, jf §268. Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten her har tolket noen lovforskrift feil. Det krav den midlertidige forføyning gjelder, går ut på å gjenopprette verkstedets besittelse og dermed tilbakeholdsretten i fartøyet. Dette krav er ikke bestridt av Fishtech A/S, og da Fishtech A/S heller ikke er den som nå har hånd om fartøyet, vil et slikt søksmål være gjenstandsløst.
Etter dette må kjæremålet forkastes. Grovfjord Båtbyggeri A/S har påstått seg tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Påstanden tas til følge, og omkostningene settes til kr 2.000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1 Kjæremålet forkastes.
2 I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Linus A/S til Grovfjord Båtbyggeri A/S 2.000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.