HR-1990-266-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-05-23 |
| Publisert: | HR-1990-00266k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 266 K/1990, jnr 131/1990 |
| Parter: | Inger Finstad (advokat R Binder Kalvik) mot Vestfold Kraftselskap (advokat Ulla Wangestad) v/Tønsberg Sparebank. |
| Forfatter: | Halvorsen, Philipson, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §64, Tvistemålsloven (1915) §404, §112 |
Vestfold Kraftselskap v/Tønsberg Sparebank begjærte 22. november 1989 tvangsauksjon over eiendommen Rustadveien 31, gnr. 126, bnr. 112 i Borre. Saksøkte var Svein Kr. Finstad og Inger Finstad. Grunnlaget for begjæringen var utleggsforretning av 8. juni 1989, tinglyst 16. juni 1989, for et beløp på kr. 37.375,80 med tillegg av renter og omkostninger.
Inger Finstad som har hjemmel til eiendommen, protesterte mot at tvangsauksjon ble fremmet. Grunnlaget for utleggsforretningen var et misligholdt Enøk-lån, opptatt av sønnen Svein Kr. Finstad.
Horten namsrett avsa 12. januar 1990 kjennelse med slik slutning:
"Tvangsauksjonsbegjæringen over eiendommen gnr. 126, bnr. 112 i Borre fremmes."
Inger Finstad påkjærte namsrettens kjennelse til Agder lagmannsrett, som 12. mars 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes".
På første side i kjennelsen er prosessfullmektigen, Creditreform Norge A/S, feilaktig oppført som kjæremålsmotpart, mens det riktige skal være: Vestfold Kraftselskap v/Tønsberg Sparebank.
Lagmannsretten fant som namsretten, at Svein Kr. Finstad var å anse som den reelle eier av eiendommen i relasjon til tvangsfullbyrdelsesloven §64, og at han da også måtte anses som saksøkt under auksjonsforfølgningen etter tvangsfullbyrdelsesloven §112 annet ledd.
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de nevnte avgjørelser.
Inger Finstad har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg grunnet feil saksbehandling. Hun gjør gjeldende at to prosesskrifter av vesentlig betydning for saken som hun gjennom sin advokat har sendt Horten namsrett, ikke er videresendt lagmannsretten. Hun har nedlagt slik påstand:
"Prinsipal: Agder lagmannsrett's kjennelse av 12. mars 1990 for sak nr. A 18/1990 oppheves og saken henvises til Agder lagmannsrett for ny behandling.
Sekundær: Horten namsretts kjennelse for sak nr. 162/1989 C oppheves.
2. Inger Finstad tilkjennes dekning for sin saksomkostninger kr. 3.500,- tillagt rettsgebyr for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Vestfold Kraftselskap har tatt til motmæle og inngitt tilsvar. Det hevdes at prosesskriftene skulle vært sendt direkte til lagmannsretten, og at feiladresseringen som har medført at de ikke er innkommet lagmannsretten før avgjørelsen ble fattet, ikke kan anses å være en saksbehandlingsfeil. Det er lagt ned slik påstand:
"Kjennelse av 12. mars 90 stadfestes.
Saksokostninger på kr. 900,- tilkjennes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av kjæremål mot kjennelse avsagt av namsretten. Utvalgets kompetanse er derfor begrenset ved bestemmelsene i tvistemålsloven §404. Kjæremålet er angitt å rette seg mot feil saksbehandling ved lagmannsretten, nemlig at to prosesskrifter som den kjærende part gjennom sin prosessfullmektig har sendt namsretten, ikke er videresendt lagmannsretten. Utvalget forstår det slik at den kjærende part gjør gjeldende at det er sannsynlig at den påståtte feil kan ha virket bestemmende på innholdet av lagmannsrettens kjennelse, slik at kjennelsen må oppheves.
Etter at kjæremålserklæringen til lagmannsretten av 29. januar 1990 var forkynt for kjæremålsmotparten og tilsvar innkommet, men før saken var ekspedert til lagmannsretten 27. februar, innløp det til namsretten et prosesskrift datert 16. februar fra advokat R. Binder Kalvik, hvor advokaten hadde oppgitt seg selv som prosessfullmektig for Svein Finstad og Inger Finstad. Prosesskriftet hadde overskriften "KLAGE-tillegg til Horten namsrett". Prosesskriftet viste til namsrettens kjennelse, men var formulert som en klage over utlegget som lå til grunn for kjennelsen, og påstanden gikk ut på at utlegget skulle slettes som heftelse på eiendommen. Med prosesskriftet fulgte fire bilag som omfattet to leiekontrakter mellom mor og sønn Finstad og to oppstillinger over mellomregnskap mellom mor og sønn vedrørende den eiendom saken gjelder. Deretter innkom det til namsretten et nytt prosesskrift av 20. februar fra advokat Binder Kalvik på vegne av de samme parter, hvorav fremgikk at klagen over utlegget skulle gå over til et angrep på namsrettens kjennelse. Den nedlagte påstand ble her omformulert til at namsrettens kjennelse skulle oppheves. Til tross for at kjæremålssaken mellom Inger Finstad og Vestfold Kraftselskap allerede var forberedt av namsretten og neste dag ble oversendt til lagmannsretten, oppfattet den samme dommer i namsretten som hadde avsagt kjennelsen og foresto den videre behandling, prosesskriftene som kjæremål over namsrettens kjennelse og oversendte dem til kjæremålsmotparten. På grunn av denne feil nådde prosesskriftene ikke frem til lagmannsretten før lagmannsrettens kjennelse ble avsagt.
Selvom lagmannsretten i dette tilfelle ikke kan bebreides for at avgjørelsen ble truffet uten at lagmannsretten hadde sett de nevnte prosesskrifter med bilag, finner utvalget å måtte legge til grunn at det objektivt sett må ansees å foreligge en mangel ved lagmannsrettens avgjørelse. Det er beklagelig at den kjærende parts prosessfullmektig bidro til den forvirring som oppsto, men kjæremålsutvalget finner ikke å kunne tillegge dette avgjørende vekt i saken.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finne videre at den nevnte mangel kan tenkes å ha hatt betydning for lagmannsrettens resultat. Det vises til at det som bilag til ett av prosesskriftene ble fremlagt to leieavtaler mellom den kjærende part og hennes sønn, undertegnet av begge parter. Dette må ses i sammenheng med at lagmannsrettens begrunnelse er svært kortfattet. Lagmannsretten viser til namsrettens begrunnelse. Men heller ikke namsretten har direkte kommet inn på spørsmålet om det kan foreligge et leieforhold mellom mor og sønn.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve, og saken hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten.
Den kjærende part har påstått seg tilkjent saksomkostninger for utvalget. Etter omstendighetene finner utvalget ikke grunn til å tilkjenne saksomkostninger.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
2. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.