HR-1990-293-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-06-14 |
| Publisert: | HR-1990-00293k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 293 K/1990, jnr 142/1990 |
| Parter: | Y (advokat Gunnar-Martin Kjenner) mot X (advokat Per Haugum). |
| Forfatter: | Holmøy, Langvand, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, §189, §404 |
Ved stevning av 9. august 1988 til Asker og Bærum herredsrett har X reist søksmål mot sin tidligere ektefelle Y med påstand om at hun gis samværsrett med fellesbarnet D.
I prosesskrift 26. oktober 1989 til herredsretten har Y begjært innstevnet i alt 18 vitner til å forklare seg under hovedforhandlingen. X gjorde gjeldende at vitnene ikke hadde beviskraft i saken, og ba om at samtlige vitner ble avskåret.
Herredsretten avsa 30. januar 1990 beslutning om at 15 av vitnene, deriblant V1 og V2, ikke skulle føres, fordi de etter rettens oppfatning skulle forklare seg om forhold som ikke kom saken ved.
Y påkjærte herredsrettens beslutning til Eidsivating lagmannsrett og la ned påstand om at 8 av de vitnene som ble nektet ført for herredsretten, deriblant V1 og V2, skulle tillates ført.
Lagmannsretten avsa 30. mars 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. V5 tillates ført som vitne i tillegg til de tre vitner som herredsretten aksepterte først.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Det nærmere saksforhold fremgår av lagmannsrettens kjennelse.
Y har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder vitnene V1 og V2 som lagmannsretten ikke har tillatt ført. Kjæremålet er angitt å gjelde rettsanvendelsen når det gjelder tvistemålsloven §189 nr. 1 og 3, jf. tvistemålsloven §404 nr. 3. Da Y ikke har fått medhold i sin begjæring om ny sakkyndig er det nødvendig å få utdypet den sakkyndiges erklæring ved vitneførsel. Y krever å få ført V1 og V2 som vitner for gjendrivelse av motpartens anførsler om voldsbruk slik de fremkommer i sakkyndiges erklæring, og som vil komme i vitneforklaringer fra V3 og V4. Det pretenderes at både V1 og V2 vil kunne uttale seg om voldsbruk overfor X og hennes barn. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at disse vitner ikke kommer saken ved og er uten beviskraft og må avskjæres etter tvistemålsloven §189 nr. 1 og 3.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. V1 og V2 tillates ført som vitner.
2. X dømmes til å betale sakens omkostninger til Y."
X gjør i tilsvaret gjeldende at lagmannsrettens lovtolkning er korrekt og at lagmannsrettens kjennelse derfor må stadfestes. Det vises forøvrig til at de to vitner ikke kan motbevise vold innen familien, og vitnene har derfor ikke beviskraft.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 30. mars 1990 stadfestes så langt den er påkjært.
2. X tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr. 1.000,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Kjæremålsutvalgets kompetanse er da begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404. Kjæremålet er i dette tilfelle angitt å gjelde lagmannsrettens rettsanvendelse.
I kjæremålserklæringen pekes det på at lagmannsrettens flertall ikke har presisert hvilken lovbestemmelse som er anvendt for å nekte en vesentlig del av den omstridte vitneførsel. Det forutsettes i kjæremålserklæringen at flertallet har bygget på tvistemålsloven §189 nr. 1, og det vises i den forbindelse til herredsrettens kjennelse der denne bestemmelse er brukt som hjemmel. Kjæremålsutvalget finner at lagmannsrettens flertalls begrunnelse også må kunne vurderes i forhold til andre bestemmelser i tvistemålsloven §189.
Flertallets utgangspunkt er at forholdet mellom D og Y ikke vedrører saken mellom partene, som gjelder morens rett til samvær med datteren D. Denne begrunnelse for å nekte vitneførsel bygger på tvistemålsloven §189 nr. 1.
Flertallet har videre funnet at en avklaring av anførslene om Y's voldelige atferd har relevans til morens atferd om hvorfor hun ikke har tatt kontakt med datteren D. Dette er begrunnelsen for at ytterligere ett av de påberopte vitner er tillatt ført. Flertallet har imidlertid funnet at de gjenstående vitner særlig er påberopt for å forklare seg om D's behov for samvær med moren og bakgrunnen for hennes vegring av samvær. Flertallets begrunnelse for å nekte disse vitner ført er at de neppe kan tilføre saken noe som D ikke allerede selv har redegjort for overfor den sakkyndige, og ellers er den nærmeste til å redegjøre for. Denne del av flertallets begrunnelse må bygge på §189 nr. 3 eller nr. 4.
Utvalget finner etter dette at lagmannsrettens kjennelse ikke bygger på en uriktig lovtolking. Lagmannsrettens bevisvurdering og den konkrete vurdering av om de nevnte lovbestemmelser får anvendelse i saken, kan ikke prøves ved videre kjæremål.
Kjæremålsmotparten har krevet saksomkostninger for utvalget med 1.000,- kroner. Kravet tas til følge, jf. tvistemålsloven §180 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Y til X 1.000,- - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.