HR-1990-295-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-02-16 |
| Publisert: | HR-1990-00295s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 295/1990, jnr 139/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Halvorsen, Backer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §257, §268, §127, §228, §258, §267, §291, §391, §49, Straffeprosessloven (1981) §171, §174, §184, §185, §188, §240, §3, §388 |
A, født xx.xx.1966, er satt under tiltale for overtredelse av straffeloven §268 første ledd jf §267, straffeloven §258 jf §257 jf §49, straffeloven §258 jf §257, straffeloven §257 jf §49, straffeloven §127 første ledd, straffeloven §258 jf §257, straffeloven §228 første ledd og straffeloven §391 første ledd jf §291.
Tiltalte ble første gang varetektsfengslet ved Oslo forhørsretts kjennelse 9. juli 1988 i forbindelse med siktelse etter straffeloven §268 jf §267. Fengslingen ble forlenget frem til 27. juli 1988 ved Oslo forhørsretts kjennelse 22. juli 1988. Eidsivating lagmannsrett forkastet ved kjennelse 27. juli 1988 kjæremål fra siktede over forhørsrettens kjennelse.
Hovedforhandling var berammet ved Oslo byrett 19. april 1989. Tiltalte var lovlig stevnet, men møtte ikke og Oslo byrett avsa kjennelse for at saken ikke ble å fremme. Den 5. oktober 1989 ble det igjen forsøkt avholdt hovedforhandling i saken. Tiltalte møtte ikke og det ble opplyst at han ikke var lovlig stevnet. Det ble avsagt kjennelse for at saken ble å utsette.
Tiltalte ble pågrepet. Oslo forhørsrett fant at vilkårene for varetektsfengsling etter straffeprosessloven §184 jf §171 første ledd nr. 3 var tilstede og avsa 14. november 1989 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1966 holdes i varetektsfengsel inntil retten eller påtalemyndigheten bestemmer noe annet men ikke utover 12. desember 1989."
Det ble satt som vilkår for fengsling at siktede så snart som mulig ble fremstilt for lege, da det var satt spørsmål ved om siktede kunne anses som alvorlig sinnslidende.
Etter konsultasjon avga politilegen 29. november 1989 en rapport med slik konklusjon: "- - -, har jeg etter personlig undersøkelse av ham funnet at det er grunn til å anta at han lider av en alvorlig sinnslidelse, og at dette må avklares nærmere gjennnom innleggelse i psykiatrisk klinikk i medhold av §3 i Lov om psykisk helsevern og med politiet som tutor. Han virker personlighetsmessig svært umoden og uutviklet, og jeg anser judisiell observasjon som nødvendig bare dersom påtalemyndighetene vurderer sikringssak mot ham."
Varetektsfengslingen ble begjært forlenget og Oslo forhørsrett avsa 12. desember 1989 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1966 holdes i forsatt varetektsfengsling inntil retten eller påtalemyndigheten bestemmer noe annet, men ikke utover 9. januar 1990."
Tiltalte påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som desember 1989 forkastet kjæremålet.
Statsadvokatene i Eidsivating fant ikke tilstrekkelig grunn til å reise sikrinssak mot siktede. Under henvisning til politilegens uttalelse fant man det da ikke nødvendig med judisiell observasjon av siktede.
Siktede var søkt innlagt på X sykehus, men innleggelse ble ikke innvilget. På bakgrunn av uttalelser fra X sykehus og statsadvokatens beslutning om ikke å reise sikringssak, anså påtalemyndigheten at tiltalte måtte anses strafferettslig tilregnelig og at straffesaken som var berammet ved Oslo byrett 25. januar 1990 måtte gå som planlagt.
Varetektsfengslingen av siktede ble så ved Oslo forhørsretts kjennelse 9. januar 1990 forlenget frem til hovedforhandling 25. januar 1990.
Før hovedforhandlingen i Oslo byrett 25. januar 1990 ble det holdt særskilte forhandlinger om skyldspørsmålet. Retten fant det meget tvilsomt hvorvidt tiltalte var strafferettslig tilregnelig, og det ble avsagt kjennelse for utsettelse av saken samt for fortsatt varetektsfengsling frem til 30. januar 1990.
Oslo forhørsrett forlenget ved kjennelse 30. januar 1990 varetektsfengslingen frem til 27. februar 1990 med hjemmel i straffeprosessloven §185 jf §184 jf §171 første ledd nr 3. I begrunnelsen heter det blant annet:
"Når det gjelder grunnlaget for fortsatt varetektsfengsling vises til at saken var berammet til hovedforhandling 25. januar 1990 og ble utsatt p.g.a. at det kunne være tvil om tiltalte er strafferettslig tilregnelig.
Statsadvokatene i Eidsivating har begjært oppnevnt førsteamanuensis dr. Hans Jacob Stang og førsteamanuensis dr. med. Berthold Grunfeldt som rettspsykiatriske sakkyndige for en judisiell observasjon av tiltalte.
Begge har sagt seg villig og forsvareren har ikke noe å bemerke bortsett fra at han tviler på om de har kapasitet til å foreta dette innenfor en kortere tid. Tiltalte har nektet å snakke med leger. Det har ikke vært mulig å få siktede innlagt på institusjon i en observasjonsperiode."
Oslo forhørsrett avsa samme dag beslutning om oppnevnelse av psykiatriske sakkyndige. Det ble i beslutningen forutsatt at tiltalte ble observert innen fengslingsfristens utløp og at politiet skulle få orientering om de sakkyndiges konklusjon innen samme frist.
Tiltalte påkjærte fengslingskjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som ved kjennelse 1. februar 1990 forkastet kjæremålet. Lagmannsretten tiltrer i premissene forhørsrettens begrunnelse. Det uttales videre:
"Forhørsretten har 30. januar 1990 oppnevnt førsteamanuensene Stang og Grunfeldt som sakkyndige.
Observasjone kan da foretas innen den fastsatte fengslingsfrist. Lagmannsretten er enig med forsvareren, som i støtteskriv av 30. januar 1990 påpeker det uheldige ved varetektsfengsling av en alvorlig sinnslidende, men antar at de sakkyndige vil kunne vurdere dette spørsmål løpende. På denne bakgrunn finner lagmannsretten ikke at fortsatt varetektsfengsling for 4 uker innebærer et uforholdsmessig inngrep overfor siktede, jf straffeprosessloven §174 første ledd.
Tiltak etter straffeprosessloven §188 anses ikke tilstrekkelig. straffeprosessloven §240 er iakttatt."
Tiltalte har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I støtteskriv, innkommet Eidsivating lagmannsrett 7. februar 1990, fra tiltaltes forsvarer, advokat Truls Dramer, angis kjæremålet å gjelde lagmannsrettens saksbehandling. Fra kjæremålet hitsettes:
"Det må være å anse som en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten legger til grunn at de sakkyndige, som er oppnevntt for å vurdere om A er strafferettslig tilregnelig, samtidig skal kunne vurdere spørsmålet om det uheldige ved en videre varetektsfengsling. De sakkyndige har intet mandat til å uttale seg om dette og kan heller ikke forventes å gjøre dette. I tillegg kommer det faktum at begge de oppnevnte sakkyndige er meget opptatt og vil neppe kunne forventes å få tid til annet enn i beste fall å få tatt den første samtalen med A i løpet av varetektsperioden. Det er urealistisk å forvente en endelig rettspsykiatrisk erklæring fra de sakkyndige i løpet av varetektsperioden.
Siden en slik vurdering, som forutsatt fra lagmannsrettens side, høyst sannsynlig ikke vil skje, må det også sies å være et uforholdsmessig inngrep å holde A som politilegen har fastslått å være sinnslidende, ytterligere i varetekt."
Det er lagt ned slik påstand:
"Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 1. februar 1990 mot A født xx.xx.1966, oppheves."
Saken innkom til Høyesteretts kjæremålsutvalg 13. februar 1990 etter at det på grunn av kjæremålet var blitt nødvendig å tilbakekalle saksdokumentene fra de sakkyndige, hvortil de i mellomtiden var blitt oversendt.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at da det gjelder kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, kan utvalget bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og dens toling av en lovforskrift, jf straffeprosessloven §388 annet ledd nr. 2 og 3, idet leddets nr. 6 ikke her får anvendelse. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling, her premissene for lagmannsrettens avgjørelse.
Etter forhørsrettens kjennelse løper lengstefristen for fengslingen ut 27. februar 1990, men med den vanlige reservasjon at tiltalte innenfor denne tidsfrist bare skal holdes varetektsfengslet "inntil retten eller påtalemyndigheten bestemmer noe annet". Utvalget ser lagmannsrettens uttalelse om at den antar at de sakkyndige løpende vil kunne vurdere spørsmålet om fortsatt fengsling av en person som eventuelt viser seg å være alvorlig sinnslidende, kun som en bemerkning som gjelder for situasjonen frem til 27. februar 1990. Man kan ikke se at det foreligger noen saksbehandlingsfeil, og kjæremålet må forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.