HR-1990-324-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-06-29 |
| Publisert: | HR-1990-00324k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 324 K/1990, jnr 136/1990 |
| Parter: | A/S Arendals Fossekompani) (advokatfirma Thommesen & Krefting v/advokat Jon R Gundersen) mot Nye Vindholmen Offshore A/S) (advokat Olav Bergsaker). Hjelpeintervenienter: Rygene-Smith & Thommesen A/S) Vindholmen Services A/S ) Sparebanken Sør ) Aust-Agder Næringsselskap A/S) Arendal Industrier A/S ). |
| Forfatter: | Røstad, Holmøy, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Tomtefesteloven (1975) §16, §32 |
Nye Vindholmen Offshore A/S fremsatte 11. juli 1989 til Nedenes namsrett begjæring etter tomtefesteloven av 30. mai 1975 nr. 20 §16 fjerde ledd, med påstand om at A/S Arendals Fossekompani ikke hadde saklig grunn til å nekte godkjennelse av overdragelse av festekontrakt vedrørende Vindholmen i Arendal til Arendal Industrier A/S.
Nedenes namsrett avsa 8. september 1989 kjennelse med slik slutning:
"1. A/S Arendals Fossekompani har ikke saklig grunn til å nekte godkjennelse av overdragelse av festekontrakt av 24. mai 1967 fra Nye Vindholmen Offshore A/S til Arendal Industrier A/S.
2. A/S Arendals Fossekompani tilpliktes å betale kr. 56.560,- - kronerfemtisekstusenfemhundreogsekstikroner 00/100- i saksomkostninger til Nye Vindholmen Offshore A/S inen 14 - fjorten - dager."
A/S Arendals Fossekompani påkjærte namsrettens kjennelse til Agder lagmannsrett som 21. mars 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Arendals Fossekompani A/S til Nye Vindholmen Offshore A/S og hjelpeintervenientene ved advokat Olav Bergsaker kr. 25.000,- - tjuefemtusenkroner."
Fra lagmannsrettens kjennelse siteres:
"Lagmannsretten vil dessuten bemerke at den forstår tomtefesteloven §16, tredje ledd, annet punktum, jf. §32 nr. 5, annet ledd, slik at domstolene i et tilfelle som dette har full prøvelsesadgang med hensyn til spørsmålet om det foreligger saklig grunn for grunneieren til å nekte overdragelse av festekontrakten. Både selve ordlyden og forarbeidene synes å vise at det har vært meningen at domstolen også skulle kunne prøve hensiktsmessighetsvurderingen av nektelsen. For øvrig bemerkes at det synes som om lovgiveren har forutsatt at det skal mye til for at grunneieren skal kunne nekte godkjenning av ny fester.
Det kan i den forbindelse vises til Rådsegn 9 side 42.
Som et eksempel på en saklig grunn for nektelse, er nevnt at den nye festeren er en notorisk dårlig betaler. Videre kan vises til Ot.prp. nr. 2 (1974-75) side 49 der det reises spørsmål om det ikke burde lovfestes at det ikke skal være adgang til å avtale at bortfesteren skal ha godkjennelsesrett."
Når det gjelder saksforholdet og rettens begrunnelse forøvrig vises det til namsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A/S Arendals Fossekompani har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg forsåvidt gjelder lovtolkingen, jf. tvistemålsloven §404 nr. 3. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har tolket tomtefesteloven §16 fjerde ledd feil når den har bygd på at domstolens kompetanse også omfatter hensiktsmessighetsskjønnet. Det heter videre:
"Rettens oppgave er således etter lovteksten å avgjøre hvorvidt "nektelsen har saklig grunn", ikke om retten selv ville ha samtykket i overføringen eller synes slikt samtykke er rimelig. Språklig sett refererer formuleringen til en kontroll av begrunnelsens art, ikke til dens tyngde eller til å overprøve grunneiers avveining mellom de ulike hensyn for og imot overføring. Ved avgjørelsen av saklighetsspørsmålet avgjøres automatisk "om ervervaren skal godkjennast", jf. §16, fjerde ledd if. Retten skal med andre ord prøve om nektelsen bygger på et riktig faktisk grunnlag, om vurderingen har hatt den nødvendige bredde, om det er tatt utenforliggende eller usaklige hensyn, og om det foreligger vilkårlighet eller sjikane. Det er imidlertid ikke grunnlag i lovteksten for at retten også skal ta grunneiers sted etter §16, tredje ledd, første punktum og avgjøre etter eget skjønn om overføringen skal godkjennes, slik lagmannsretten har lagt til grunn."
Den kjærende part viser til tomtefesteloven forarbeider forsåvidt gjelder §16. Etter den kjærende parts oppfatning peker uttalelser i forarbeidene i retning av at domstolene på dette område har begrenset prøvelsesadgang. Forøvrig hevdes det at harmonisering med tilstøtende rettsområder tilsier en tolking av §16 fjerde ledd som er i overensstemmelse med den kjærende parts oppfatning. Det vises i den sammenheng til domstolenes begrensede kompetanse innen flere rettsområder.
Kjæremålet inneholder forøvrig en gjennomgang av sakens faktum. Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts kjennelse av 21. mars 1990 i kjæremålssak A 72/1989 oppheves, og saken hjemvises til ny behandling ved Agder lagmannsrett.
2. A/S Arendals Fossekompani tilkjennes saksomkostninger for namsretten, lagmannsretten og Høyesteretts Kjæremålsutvalg."
Den kjærende part har kommet med ytterligere et prosesskrift i saken.
Kjæremotparten og hjelpeintervenientene har inngitt tilsvar. De er enige i lagmannsrettens kjennelse og slutter seg i all hovedsak til denne.
Fra tilsvaret gjengis:
"NVO mener at det fremkommer både av loven ordlyd, de reelle hensyn og sammenhengen i rettssystemet at domstolen har anledning til å prøve alle sider av AFs nektelse av å overdra festeretten. Dette betyr at retten har kompetanse til å etterprøve både lovforståelsen og den konkrete vurdering foretatt av bortfesteren.
Etter NVOs vurdering framkommer denne forståelse direkte av lovteksten. Det kan ikke være riktig, som hevdet av AF, at den språklige forståelse gir anvisning på at rettens kompetanse er begrenset. Det heter tvert i mot i lovteksten at "tvist om nektinga har sakleg grunn, høyrer under namsretten som avgjer om ervervaren skal godgjennast" Det framkommer således av ordlyden at namsretten, ved tvist, skal tre inn i grunneiers funksjon og foreta den nødvendige avgjørelse. Namsrettens retningsgivende norm ved denne avgjørelsen er at en nektelse skal være saklig begrunnet."
Kjæremotparten kommenterer forøvrig i tilsvaret den kjærende parts anførsler både med hensyn til den faktiske og rettslige side av saken. Kjæremotparten har inngitt ytterligere et prosesskrift.
Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:
"1. Agder lagmannsretts kjennelse av 21. mars 1990 i kjæremålssak A nr. 71/1989 stadfestes.
2. Nye Vindholmen Offshore A/S og hjelpeintervenientene tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Det foreligger her et videre kjæremål, der utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404. Kjæremålsutvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking. Det er fra den kjærende parts side anført at lagmannsretten har tolket tomtefesteloven §16 fjerde ledd feilaktig.
Festerens rett til å overføre festeforholdet til en annen følger av tomtefesteloven §16, som også gjelder for eldre festeforhold, jf. loven §32 nr. 5. Etter §16 tredje ledd kan festeretten bare overføres til en som bortfesteren godkjenner, og godkjennelse kan bare nektes når det er saklig grunn for det. Festerens rett til å overdra festeretten (og et implisitt krav om at overdragelse bare kan skje til den som bortfesteren godkjenner), følger i det foreliggende tilfelle også av §9 i den opprinnelige festekontrakt av 24. mai 1967. Tvist om hvorvidt nektelse av samtykke til overdragelse har saklig grunn hører under namsretten, jf. tomtefesteloven §16 fjerde ledd. Namsretten avgjør om erververen kan godkjennes.
Det er grunn til å peke på at kjæremålsutvalget ikke kan prøve den konkrete anvendelse av saklighetskriteriet i tomtefesteloven §16 tredje og fjerde ledd. Heller ikke kan man prøve lagmannsrettens tolking av §9 i festekontrakten av 1967 i den utstrekning bestemmelsen får betydning ved vurderingen av spørsmålet om nektelsens saklighet. Derimot kan utvalget prøve spørsmålet om hvilke hensyn der er adgang til å ta ved saklighetsvurderingen. Den kjærende part har anført at lagmannsretten ikke hadde adgang til å ta hensyn til sannsynligheten for at aksjonærene i Arendal Industrier A/S vil støtte opp om selskapet dersom det kommer i økonomiske vanskeligheter. Utvalget er ikke enig i dette. Videre har den kjærende part anført at lagmannsretten har begått en feil når den ikke har ansett det som en saklig grunn til å nekte godkjennelse at Arendal Industrier A/S ikke ville forhandle om en økning av festeavgiften for å kompensere for lavere inntekter ved strømleveranser. Utvalget er heller ikke her enig med den kjærende part.
Utvalget er enig med lagmannsretten i at domstolene må kunne foreta en bred vurdering av sprøsmålet om det er saklig grunn til å nekte å godkjenne en overdragelse av festeretten. Lagmannsretten gir i den forbindelse også uttrykk for at loven ordlyd og forarbeider synes å vise at "domstolene også skulle kunne prøve hensiktsmessigheten av nektelsen". Isolert sett synes denne uttalelse uklar og uheldig. Lagmannsretten har imidlertid vurdert de enkelte nektelsesgrunnlag som er påberopt av den kjærende part, og utvalget kan ikke se at lagmannsretten ved denne vurdering har lagt vekt på hensyn som ikke er relevante ved en domstolsprøving etter tomtefesteloven §16 fjerde ledd. Ved sin prøving av om det er saklig grunn til å nekte å godkjenne en overføring av festeretten etter denne bestemmelse, må domstolene også kunne trekke inn rimelighetsvurderinger, slik lagmannsretten har gjort.
Utvalget finner etter dette at lagmannsretten ikke har bygget på en uriktig tolking av tomtefesteloven §16 fjerde ledd. Kjæremålet må derfor forkastes.
Kjæremålsmotparten har krevet saksomkostninger for kjæremålsutvalget med 5.000,- kroner. Kravet tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A/S Arendals Fossekompani til Nye Vindholmen Offshore A/S og hjelpeintervenientene i fellesskap 5.000,- - femtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.