HR-1990-347-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-07-26 |
| Publisert: | HR-1990-00347k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 347 K/1990, jnr 207/1990 |
| Parter: | Lars Oddvar Løvdahl mot Sparebanken Sør (advokat Jostein Dalane). |
| Forfatter: | Skåre, Backer, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §158, Tvistemålsloven (1915) §179, §153, §404 |
Etter kjæremål fra Lars Oddvar Løvdahl i sak mot Sparebanken Sør og hvor Holt namsrett hadde avsagt kjennelse om at tvangsauksjon skulle fremmes over Løvdahls eiendom gnr. 15 bnr. 8, parsell nr. 22 i Risør kommune, avsa Agder lagmannsrett 9. mars 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Lars Oddvar Løvdahl til Sparebanken Sør kr. 800,- - åttehundre 00/100- innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse."
Løvdahls daværende prosessfullmektig, advokat Wexels, vedtok forkynnelse av kjennelsen 19. mars 1990.
Ved ankeerklæring 2. mai 1990, innkommet lagmannsretten 4. mai 1990, har Løvdahl påanket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. Ved brev 7. mai 1990 fra lagmannsretten ble han gjort oppmerksom på at riktig rettsmiddel var kjæremål, og at retten anså hans anke som kjæremål. Videre ble det gjort oppmerksom på at kjæremålsfristen var oversittet. Løvdahl fastholdt kjæremålet, og i brev 14. mai 1990 har han begjært om oppreisning for oversittelse av kjæremålsfristen.
Agder lagmannsrett avsa 31. mai 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen om oppreisning tas ikke til følge.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den avgjørelse som avslutter saken, jfr. tvistemålsloven §179 første ledds siste punktum."
Løvdahl har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er vist til at det kan være lett å ta feil når det gjelder rettsmidler. Denne mangel på kunnskap kan neppe kalles grov uaktsomhet. Det materiale som er lagt frem i anken/kjæremålet vil etter den kjærende parts syn ha stor betydning for vurderingen av tvangsauksjonssaken.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Oppreisning for fristoversittelse gis.
2. Sparebanken Sør betaler sakens omkostninger."
Sparebanken Sør har i tilsvaret gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er korrekt så vel i resultatet som begrunnelse. Dog er bankens syn at saksomkostningsspørsmålet skulle vært avgjort av lagmannsretten.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse - punkt 1 - stadfestes.
2. Sparebanken Sør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett med tilsammen kr. 1.700,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget har full kompetanse til å prøve lagmannsrettens avgjørelse om ikke å gi oppreisning for oversittelse av fristen for kjæremål.
Utvalget finner på samme måte som lagmannsretten at fristoversittelsen i dette tilfellet må legges Løvdahl eller hans prosessfullmektig til last som uaktsomhet. I tillegg til det lagmannsretten uttaler på dette punktet, viser utvalget til at saken gjelder angrep på kjennelse truffet av lagmannsretten etter kjæremål dit. Ved oversendelsen av rettsmiddelerklæringen av 2. mai 1990 til lagmannsretten bemerket for øvrig Løvdahl i brev 3. mai 1990 at han ikke var sikker på om anke var riktig rettsmiddel i saken.
Utvalget er videre enig med lagmannsretten i at heller ikke særlige omstendigheter taler for oppreisning. I denne forbindelse legger utvalget særlig vekt på at rettsmiddelerklæringen av 2. mai 1990 i meget stor utstrekning gjelder forhold som Høysteretts kjæremålsutvalg ikke vil kunne prøve om oppreisning gis og saken fremmes for utvalget. Det vises til tvistemålsloven §404 hvoretter lagmannsrettens avgjørelse i en slik kjæremålssak ikke kan påkjæres videre bortsett fra når kjæremålet gjelder saksbehandlingen ved lagmannsretten eller dens tolking av en lovforskrift. Løvdahls angrep på saksbehandlingen gjelder i første rekke namsrettens behandling av saken. De innvendinger han har mot lagmannsrettens saksbehandling i tvangsauksjonssaken, jfr. kjæremålserklæringen i oppreisningssaken, synes ikke å ville kunne føre frem.
Vilkårene for å gi oppreisning etter domstolloven §153 er etter dette ikke til stede. Punkt 1 i lagmannsrettens kjennelse må således bli å stadfeste.
Sparebanken Sør krevde i tilsvar til oppreisningsbegjæringen saksomkostninger for lagmannsretten i medhold av domstolloven §158 annet ledd. Lagmannsretten utsatte omkostningsavgjørelsen under henvisning til tvistemålsloven §179 første ledd siste punktum. Banken gjør gjeldende at det ikke var grunnlag for å utsette avgjørelsen og krever seg tilkjent omkostninger for lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget finner at saksomkostningskravet for begge retter må tas til følge og setter omkostningene til tilsammen 1.700,- kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 1, stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Lars Oddvar Løvdahl til Sparebanken Sør 1.700,- - ettusensjuhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.