HR-1990-364-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-07-27 |
| Publisert: | HR-1990-00364k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 364 K/1990, jnr 176/1990 |
| Parter: | Skohuset Ingers A/S (advokat Kjell Amundsen) mot Eurosenteret Senterforening (advokatfirmaet Horgen og Horgen v/advokat Fredrik Huseby). |
| Forfatter: | Skåre, Backer, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §181, §404 |
I sak mellom Skohuset Ingers A/S og Eurosenteret Senterforening for Nes herredsrett, avsa Nes herredsrett 14. februar 1990 uteblivelsesdom med slik domsslutning:
"I. Eurosenteret Senterforening v/styrets formann frifinnes.
II. Skohuset Ingers A/S v/styrets formann dømmes til å betale saksomkostninger med 16.500,- - sekstentusenfremhundre - kroner innen 14 - fjorten - dager."
Skohuset Ingers A/S, som gjorde gjeldende at selskapet ikke var part i saken og at selskapet ikke var innkalt til hovedforhandlingen, erklærte prinsipalt kjæremål, subsidiært oppfriskning av uteblivelsesdommen til Eidsivating lagmannsrett. Kjæremålet gjaldt prosessledende avgjørelse om at selskapet var å anse som ny part i saken og omkostningsavgjørelsen. Det ble lagt ned påstand om opphevelse av uteblivelsesdommen og om saksomkostninger. Ved brev 20. april 1990 fra Skohuset Ingers A/S til lagmannsretten ble den subsidiære begjæring om oppfriskning frafalt for lagmannsretten.
Ved brev 23. april 1990 fra forberedende dommer i lagmannsretten ble prosessfullmektigen til Skohuset Ingers A/S gjort oppmerksom på at lagmannsretten vurderte å avvise den foreliggende kjæremålssak da det riktige rettsmiddel mot en uteblivelsesdom er anke. Det ble satt frist til 30. april 1990 for supplerende uttalelse i anledning av avvisningsspørsmålet.
Lagmannsretten avsa 4. mai 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Kjæremålssaken avvises.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Skohuset Ingers A/S til Eurosenteret Senterforening 4.000,- - fire tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse."
Lagmannsretten mottok 7. mai 1990 prosesskrift fra Skohuset Ingers A/S. Dette er datert 30. april 1990 og stilet til lagmannsretten, men kom 2. mai 1990 til Oslo namsrett og ble først mottatt av lagmannsretten 7. mai 1990.
Skohuset Ingers A/S har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Når det gjelder saksbehandlingsfeil er det vist til at avvisningsspørsmålet ble besvart i prosesskrift 30. april 1990. Det hevdes at dette prosesskriftet ble adressert og sendt lagmannsretten, og Postverket må ha feillevert sendingen. Oslo namsrett burde straks oversendt prosesskriftet. Det er feil saksbehandling at kjennelsen er avsagt uten hensyntagen til prosesskriftet.
Når det gjelder rettsanvendelsen vises til prosesskriftet 30. april 1990, samt tidligere anførsler fremkommet for lagmannsretten. Det vises særskilt til at omkostningskravet fra motparten er urimelig høyt etter omstendighetene.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 3. mai 1990 oppheves.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Eurosenteret Senterforening til Skohuset Ingers A/S kr. 1.000,- - kronerettusen 00/100 innen 2 - to uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse."
Eurosenteret Senterforening gjør i tilsvaret gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig, og at det riktige rettsmiddelet må være anke.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 4. mai 1990 stadfestes.
2. Skohuset Ingers A/S tilpliktes å betale Eurosenteret Senterforenings saksomkostninger i kjæremålssaken."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og dens tolking av lovforskrift, §404 nr. 2 og nr. 3.
Utvalget legger til grunn at advokat Amundsens prosesskrift av 30. april 1990 var sendt til lagmannsretten innen fristen i rettens brev av 23. april 1990. Det må således ha berodd på en feil i postgangen at det først innkom til lagmannsretten 7. mai 1990, etter at lagmannsretten hadde avsagt sin kjennelse. Selv om lagmannsretten ikke kan bebreides for at avgjørelsen ble truffet uten at retten hadde sett og vurdert dette prosesskrift, foreligger det her objektivt sett en feil ved saksbehandlingen.
I prosesskriftet av 30. april 1990 var presisert at kjæremålet til lagmannsretten gjaldt to forhold. For det første gjaldt det prosessledende avgjørelse i herredsretten om at Skohuset Ingers A/S var å anse som ny part i saken. Utvalget bemerker at presiseringen på dette punkt - om den hadde vært vurdert av lagmannsretten - åpenbart ikke ville ha ført til noen annen avgjørelse, og at det så langt ikke er grunnlag for opphevelse.
Når det for det annet gjaldt angrepet på omkostningsavgjørelsen i uteblivelsesdommen, presiserte advokat Amundsen i prosesskriftet 30. april 1990 at dette var et særskilt kjæremål etter tvistemålsloven §181. Noen begrunnelse for det særskilte kjæremål - utover en henvisning til kjæremålserklæringen - ble ikke gitt. Det som var gjort gjeldende i kjæremålserklæringen var at Skohuset Ingers A/S uriktig var behandlet som part i uteblivelsesdommen. En prøving av dette spørsmål forutsetter anke eller oppfriskning. Ut fra det som var anført i kjæremålserklæringen og prosesskriftet av 30. april 1990, finner utvalget at det ikke kan ha hatt betydning at det særskilte kjæremål over omkostningsavgjørelsen i uteblivelsesdommen ikke ble behandlet.
Omkostningskravet fra Eurosenteret Senterforening for lagmannsretten synes å ha vært vurdert av retten og heller ikke på dette punkt er det grunnlag for opphevelse.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes etter omstendighetene ikke.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.