HR-1990-370-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-08-16 |
| Publisert: | HR-1990-00370k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 370 K/1990, jnr 222/1990: |
| Parter: | Esther og Thor Østerlund mot Edith Engh (advokat Jan A. Coll). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Skåre, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404 |
Ytre Follo herredsrett avsa 28. september 1989 skjønn med slik slutning:
"1. Skjønnet fremmes etter forutsetninger om fordeling av utgifter og plikt til helårsvedlikehold som foran anført.
2. Sakens lovbestemte utgifter, som settes til kr. 4.975,-, fordeles likt mellom partene. Saksøker dekker selv sine utgifter til juridisk bistand."
Skjønnet ble forkynt for Esther og Thor Østerlunds daværende prosessfullmektig 2. oktober 1989. I brev datert 9. oktober 1989 begjærer de rettelse i skjønnsgrunnene på en rekke punkter. I nytt skriv datert 25. oktober 1989 betegnet som "GJENTATT klage" ble rettens saksomkostningsavgjørelse angrepet. Etter orientering fra Ytre Follo herredsrett ble omkostningsavgjørelsen ved prosesskrift 8. november 1989 påkjært til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten avviste kjæremålet som for sent satt frem ved kjennelse 25. januar 1990.
Det var begjært oppreisning for oversittelse av fristen. Begjæringen ble behandlet av Ytre Follo herredsrett som 16. mars 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"Esther og Thor Østerlund gis ikke oppreisning for oversittelse av fristen for å påkjære saksomkostningsavgjørelsen ved Ytre Follo herredsretts skjønn avsagt 28. september 1989."
Kjennelsen ble påkjært til Eidsivating lagmannsrett som 23. mai 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Esther og Thor Østerlund til Edith Eng innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse 2.000,- - totusenkroner."
Både herredsretten og lagmannsretten la til grunn at oversittelsen kunne legges de kjærende parter til last og at det ikke forelå særlige omstendigheter som kunne begrunne oppreisning. Blant annet ble det både av herredsretten og lagmannsretten lagt vekt på at det ikke var opplysninger i saken som tydet på at saksomkostningsspørsmålet var avgjort i strid med loven.
Når det gjelder sakens faktum og rettens begrunnelse forøvrig vises det til de tidligere instansers avgjørelser.
Esther og Thor Østerlund har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
De kjærende parter kommer i kjæremålserklæringen dels inn på faktiske omstendigheter i forhold til skjønnet og dels skjønnsrettens saksomkostningsavgjørelse. I tilknytning til oppreisningsspørsmålet uttales det:
"Det er en pliktforsømmelse av underretten å ikke informere partene om RETTSMIDDEL ved klage. Saksøker klaget rettidig, men valgte feil rettsmiddel, og klaget datert 8. oktober 1989 på feil i skjønnsgrunnene. 4. november 1989 ble vi informert og kjæremålet ble sendt rekommandert den 8. november 1989.
Disse spesielle omstendigheter gjør det til en absolutt urimelighet å nekte saksøker oppreisning for en kort oversittelse av kjæremålsfristen.
Vårt kjæremål for Lagmannsretten avdekker at flere saksbehandlingsforsømmelser har ført til mangelfulle domsgrunner.
Det kreves mer enn en overfladisk gjennomgåelse for å oppdage dette i dommen av 28. september 1989.
Kjæremålet avdekker 2 Lovtolkningsspørsmål som høyere domstol av eget tiltak, og ved samvittighetsfull gransking, selv ville kunne se i dommen av 28. september 1989.
Dette gir oss via domstollov §153 hjemmel til å få vurdert oppreisning av Høyesteretts Kjæremålsutvalg." De kjærende parter har lagt ned slik påstand:
"Rettidig klage med feil rettsmiddel, som følge av underrettens forsømmelse av informasjonsplikt, gjør det urimelig å nekte oppreisning for en kort oversittelse av kjæremålsfristen, og dermed forhindre at et lovtolkningsspørsmål av allmen interesse blir vurdert for en overordnet domstol.
Saksøker skal ha dekket sine ilagte utgifter ved kjæremål for Eidsivating Kjæremålsrett, og for dette kjæremål av 9. juni 1990."
Kjæremotparten har inngitt tilsvar hvor det vises til kjæremotpartens anførsler for Eidsivating lagmannsrett. Kjæremotparten har ikke lagt ned påstand.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset som bestemt i tvistemålsloven §404. Den kjærende part påberoper seg at det foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.
Utvalget vil påpeke at spørsmålet om overprøving av saksomkostningsavgjørelsen først ble tatt opp 25. oktober 1989. Utvalget kan ikke se at lagmannsrettens avgjørelse av oppreisningsspørsmålet bygger på uriktig lovtolking og kan heller ikke se at det foreligger noen mangel ved lagmannsrettens begrunnelse. Kjæremålet må derfor forkastes.
Saksomkostninger for utvalget er ikke påstått.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.