HR-1990-392-S
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-03-09 |
| Publisert: | HR-1990-00392s |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 392/1990, jnr. 205/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Skåre, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §171, §184, §185, §388 |
Telemark politikammer siktet 12. juli 1989 A for kjøp og oppbevaring av 60 gram hasjisj 30. mai 1989 og for bruk av hasjisj i 1989. Han ble dessuten siktet for ulovlig besittelse av "politiradio". Saken ble sendt forhørsretten for pådømmelse 19. oktober 1989.
Pådømmelse fant ikke sted, og A ble 27. november 1989 begjært varetektsfengslet for 4 uker. Siktelsen var i mellomtiden utvidet til også å gjelde overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd for kjøp og salg av 900-1.000 gram hasjisj 17. og 19. november 1989. Dessuten ble han siktet for salg av to partier på henholdsvis 18 gram og 20-25 gram hasjisj som ble henført under straffeloven §162 første ledd.
Ved Skien og Porsgrunn forhørsretts kjennelse 27. november 1989 ble A tillatt holdt i varetektsarrest frem til 22. desember 1989. De to første ukene av varetektstiden ble han også undergitt brev- og besøksforbud. Fengslingen er senere forlenget, sist ved Skien og Porsgrunn forhørsretts kjennelse 15. februar 1990 som har slik slutning:
"A, født xx.xx.1960, blir fortsatt å holde i varetektsfengsel med hjemmel i straffeprosessloven §184, jfr. §185, jfr. §171 første ledd nr. 3 inntil annerledes av retten eller påtalemyndigheten bestemmes dog ikke ut over torsdag 15. mars 1990 kl. 1500."
A påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett som 21. februar 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid angrepet lagmannsrettens kjennelse. Han har blant annet gjort gjeldende at lagmannsretten feilaktig har avgjort hans kjæremål før støtteskrivet fra forsvareren var innkommet. Lagmannsretten var klar over at støtteskriv ville bli sendt inn. Han har ellers gitt en nærmere begrunnelse for hvorfor det ikke lenger er skjellig grunn til å mistenke ham for befatning med hasjisjpartiet på ca 1 kilo, og for at fortsatt varetektsfengsling innebærer et uforholdsmessig inngrep.
Politiet er kjent med kjæremålet og har i påtegning 27. februar 1990 blant annet vist til at lagmannsretten gjorde henvendelse til forsvarerens kontor for å etterlyse støtteskrivet, men at kjæremålet ble behandlet da ingen tilbakemelding kom. Det vitnet som forsvareren ønsket avhørt før støtteskrivet skulle skrives, gjorde politiet en rekke forsøk på å få avhørt uten at dette lyktes før dagen etter at lagmannsretten hadde avgjort kjæremålet.
Forsvareren har i prosesskrift 5. mars 1990 opplyst at støtteskrivet ble skrevet og sendt til lagmannsretten 23. februar 1990 etter at nytt avhør av vitnet var avholdt. Angående lagmannsrettens opplysning om at forsvarerens kontor før kjennelsen ble avsagt ble kontaktet med etterlysning av støtteskrivet, anfører forsvareren at ingen på hans kontor vedkjenner seg å ha mottatt noen henvendelse fra lagmannsretten i anledning saken. Forsvareren fastholder at han iallfall ikke ble gjort kjent med at lagmannsretten hadde etterlyst støtteskrivet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og at utvalgets kompetanse da er begrenset etter reglene i straffeprosessloven §388. Kjæremålet er av domfelte angitt å gjelde feil ved saksbehandlingen i lagmannsretten. Denne kjæremålsgrunn kan prøves av utvalget.
Utvalget finner at kjæremålet må forkastes.
Etter det opplyste mottok lagmannsretten sakens dokumenter fredag 16. februar 1990. Av forhørsrettens rettsbok fremgikk det at domfeltes forsvarer hadde amodet om at kjæremålet ikke måtte bli avgjort før forsvareren hadde innlevert støtteskriv. Da støtteskriv ikke var kommet til lagmannsretten tirsdag 20. februar 1990 tok retten nevnte dag telefonisk kontakt med forsvarerens kontor med etterlysning av skrivet. I forsvarerens fravær ble kontoret bedt om å underrette ham om å ta kontakt med lagmannsretten. Da støtteskrivet ennå ikke var mottatt onsdag 21. februar 1990 og det heller ikke var kommet noen melding fra forsvareren, avsa lagmannsretten kjennelse som gikk ut på forkastelse av kjæremålet. Slik forholdene var finner utvalget ikke at lagmannsretten begikk noen saksbehandlingfeil ved at kjennelsen ble avsagt til tross for at forsvarerens prosesskrift ikke var kommet.
Etter omstendighetene kan utvalget heller ikke se at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil ved at det ble truffet avgjørelse i kjæremålet uten at et navngitt vitne var avhørt på ny. Utvalget finner det for så vidt tilstrekkelig å vise til at vitnet var avhørt så sent som 17. januar 1990, og at det i følge påtegning av 27. februar 1990 fra Telemark politikammer forgjeves hadde vært forsøkt å få vitnet avhørt på ny.
Utvalget finner således at kjæremålet over saksbehandlingen ikke kan føre frem.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.